Vel, det var da veldig semantisk. Eller kanskje filosofisk, avhengig av hvordan man tolker det. Det gir ikke så veldig mye mening for meg. Død er fravær av liv, og liv er en tilstand. Som alle tilstander er liv midlertidig. Det man har valgt å kalle situasjonen som oppstår når liv opphører å eksistere et sted det tidligere har eksistert, er død. Død er altså en beskrivelse av av biologiske funksjoner som opphører, ingenting mer og ingenting mindre.

Eksistensielt tror jeg døden er slutten. Jeg ser ingen grunn til å tro at bevisstheten min er noe annet enn biologiske prosesser, så når de opphører forsvinner egoet mitt. Ikke har jeg behov for å tro noe annet heller, jeg liker tanken på at jeg en gang er helt ferdig. På en pervers måte gir det meg ro. De gangene jeg har vært nær ved å miste livet utartet følelsene mine seg likt hver gang, det starter med en altoppslukende frykt og ender i en aksept som best kan beskrives som fullstendig tilfredshet, enn så merkelig det høres ut. Denne tilfredsheten tok omtrent 10 (opplevde) minutter med intenst frykt før den oppsto. Så etter at jeg skjønte at jeg kommer til å overleve kom lettelsen. Man skulle kanskje tro at etter en slik tilfredshet med døden ville det ikke oppstå noen lettelse, men følelser er rare på den måten. I etterkant framstår det paradoksalt for meg, jeg elsker livet og har helt utrolig lyst til å fortsette så lenge jeg er frisk. Kanskje er det en forsvarsmekanisme? At hjernen ikke håndterer den intense frykten og rasjonaliserer? Hm. I alle situasjonene har overlevelsen vært betinget av min egen prestasjon, så kanskje tilfredsheten er en mekanisme som oppstår for å gi bedre rom for fysisk og psykisk prestasjon. Noen andre som har opplevd noe lignende?