Samme skjedde meg like før jul. Hadde da hatt pause siden slutten av desember, og hadde fått tak i et kakestykke på størrelse med en fjerdedel av en grandis. Mer enn nok med andre ord. Skulle ned til dama å sove senere på kvelden, rundt kl23. Inntok dette kakestykket samt en liten joint ca kl16. Etter å ha gått rundt og hørt på musikk i en times tid, kjente jeg brått munchen melde sin ankomst, og bestemte meg dermed for å ta første buss ned til byen for å finne noe å spise. En halvtime senere sitter jeg på buss nr 22 på vei ned til sentrum fra Tyholt i Trondheim. Bussen ned til byen tar ca 20 minutter avhengig av trafikk. Etter rundt 15 minutter er jeg på Dalen Hageby, i utkanten av bykjernen. Jeg hadde tilsynelatende glemt at jeg inntok edibles for to timer siden, og det kom som lyn fra klar himmel: jeg så meg selv i en uhyre rask zoom-sekvens fra en satellitt ute i verdensrommet. Det gikk ganske kjapt, men det var så virkelig hvordan jeg «fant» meg selv fra verdensrommet, og da jeg traff «meg» spratt jeg til. Det var som det øyeblikket rett før du sovner og man snapper ut av det. Jeg innser at jeg sitter på en stappfull buss. Hyperventilerer ut av en annen verden, ender med å brøyte meg forbi sidemannen og løpe ut fra bussen som fortsatt står på Dalen Hageby busstopp. Fortsetter å løpe i retning Dronning Maauds minne, over den nakne gressletta. Stanser ikke før jeg når togbanen bak skolebygningen, får summer meg og gisper etter luft. Omfavner etterhvert følelsen da jeg skjønner at det er ediblesene som har kicket (åpenbart, du’h). Flyter ned denne subliminale elven og stritter ikke lenger imot. Har tvert imot gitt meg hen til rusen og velger å la den ha full kontroll. På dette punket minnet det egentlig mer om en trøffeltur i good ol’ Amst, men jeg kødder ikke. Noe så intenst tror jeg aldri jeg har prøvd. Gikk rundt med puls på 190 til tider etter grusomme tankekjør med utbroderinger fra en eneste liten tanke. Snøball-effekt til de grader.
Sulten og ruset som jeg var tenkte jeg det var en god idé å dra opp til Tyholt igjen, og spise mitt etterlengtede måltid i det sagnomsuste Tyholttårnet. En fasade for Norges største mafiabedrifter spør du meg, utsikten er dermot upåklagelig. Egon har også noe spiselig på menyen, selv om det meste er halvfabrikat.
Står i heisen i Tyholttårnet, mutters alene. Hele greia viste seg å være en idiotisk ide. Speil både foran og bak meg i heisen. Ser meg selv i det uendelige, noe som igjen satte i gang et tankekjør av uante dimensjoner. Vel oppe (nesten vel iallfall) blir jeg møtt av skrikende barn, heliumballonger og slitne foreldre. Merkelig nok roet noiaen seg av dette, regner med jeg ble distrahert av alle disse lydene. Følte liksom jeg kunne høre alt, alle samtalene og lydene fra glass, tallerkener osv. Innser etterhvert at jeg står å gliser som en mongoloid kar i pornobladhylla, og faktisk ikke har beveget meg i det hele tatt. Finner meg etterhvert et tilbaketrukket bord ved toalettene nede i restauranten, ikke oppe. Dit måtte jeg likevel gå for å bestille. Skal nevnes at jeg ikke hadde vært i Tyholttårnet på mange år og faktisk var ganske rusa. Stiller leg pent i kø med menyen i hånda og prøver å ikke få øyekontakt med noen. Nå begynner noiaen å komme tilbake, jeg stikker ordene i bestillinga allerede når jeg går gjennom den i hodet. Svetten pipler fram i ansiktet og spesielt i pannen. Følte at hee jeg glinset som jeg hadde badet i babyolje. Jeg er nestemann i køa, og står lener meg på baren mens jeg ser gjennom menyen en siste gang. Hadde da såklart gemt der helvetes roterende gulvet, og da omsider ble min tur hadde jeg en positur som mer enn noe annet tilsa at jeg led av Cerebral Parese. Servitøren bak baren gir meg et spørrende blikk idet vi etablerer øyekontakt. Jeg får rettet meg opp etterhvert, og bestillinga går nogenlunde greit. Endte dog opp med å bestille kun kaffe og dessert, altså inget måltid enda. Vel nede på bordet kjenner jeg igjen Angsten komme krypende. Hjerter slår nå så fort at jeg er virkelig bekymret for å få hjerteinfarkt. Det var like før jeg bad noen av servitørene om å ringe ambulanse og eskortere meg ned til hovedinngangen. Jeg får full panikk, røsker til meg jakke og skjerf, stormer mot heisen i rask gange. Havner i heisen med to eldre par, og husker jeg tenkte at «nå skjer det», «nå dør jeg» osv. Hadde også fått for meg at om jeg ble i heisen for lenge kom jeg til å kveles. Heisen kommer ned til første etasje, jeg løper bokstavelig talt ut og gisper etter luft. Blir stående bøyd med hendene på knærne og fokuserer kun på å puste de neste fem minuttene. Etterhvert roer egentlig hele greia seg, og kl0000 er jeg i den dypeste søvn hos fruen. Men en ting er sikkert: jeg skal aldri undervurdere edibles igjen. Det er noe av det mest intense jeg noe gang har prøvd. Har selvfølgelig inntatt det før, men aldri fått i nærheten av slik effekt. Helt hinsides.

Takk for meg.

PS! Beklager noe rot og skrivefeil, skriver fra tlf.