Min dummeste ide er at kunstig intelligens er blitt brukt siden 1918 for å skape virkelighetstro bilder av myrdede mennesker. Jeg avledet dette fra grunntanken om at universet er godt, men hvordan kan da fæle ting skje?
Svaret? Falske nyheter.
Ta et verdenskart og pek på Oslo, Norges hovedstad. Hva i huleste er det med dette kartet som får deg til å tro at jorden er rund? Se på kartet, bare se, er det ikke firkantet? er det ikke avgrenset? Hva befinner seg utenfor kartets grenser? Du ser på det nå, kosmos. Der du nå står. Og ser du noen rund jord? nei. Gå ned eller opp til havet (om du bor i en dal). Det er flatt. Siste ord om den saken er fra min side nå sagt.
Tilbake til dette med KI, og Norge. Du tenker kanskje at ideen om KI i 1945 er latterlig, da slik teknologi ikke eksisterte på den tiden? Det er korrekt. Men hva hvis du har blitt lurt, på samme måte som du har blitt lurt til å tro at jorden er rund er du blitt lurt til å tro at tid eksisterer. Tid er et abstrakt konsept, hvis du aldri hadde blitt fortalt om tid og historie ville du ikke hatt noen naturlig medfødt ide om tid i historisk sammenheng. Tiden eksisterer kun i bøkene, og i moderne tid i digitale arkiver. Men hva er det som skjer når vi da eksempelvis går fra en teknologi, som boken, til en annen, til digitale representasjoner.
Det eneste som har skjedd er at mennesket er blitt invalidisert, det er faktum. Tid er et penere ord enn invalid, og vi har valgt å pynte på virkeligheten, som er denne: Før skrev man med fjærpenn, i flytende, kontrollerte penselstrøk la blekket seg til hvile på siden, elegant som dansende ballerinaer. I fjærpennens tid eksisterte ikke viskelæret, det er noe som gradvis er blitt introdusert, og som korrelerer med økende forekomst av demens. Man har vist at mennesket i økende grad blir invalidisert og man har prøvd å skjule dette fra mennesket selv ved å introdusere hjelpemidler som viskelær, backspace/delete, klipp ut og lim inn. Før analoge hjelpemidler som nå er blitt digitale.
Da man skrev med fjærpenn kunne man ikke viske ut en eneste bokstav. Man måtte som Proteus være i forveien, og vite hva man viste før man materialiserte det, altså skrev det ned. For mennesker i antikken var hukommelse noe som både strakte seg tilbake og fram i "tid". De skrev ned det de husket fram i tid.
Alle de myrdede menneskene du ser i avisene var allerede myrdet i 1918, men ikke med kniv eller kule, men av demens. De er reinkarnasjoner av seg selv, som studerer sin egen invalidisering i sømmene gjennom flere livsløp.