Godt spørsmål.
Kanskje jeg bare tilfeldig ramlet inn i den, uvitende om at det underliggende premisset var at "landet går til helvetet og nå skal vi utelukkende fokusere på å snakke om hvordan og hvorfor og hvor mye"?

"And so my watch begins" (jaja, GoT).
Hvis du har forstått noe, så er jo det bra, og du kan ta det der "babysteps" et hakk videre. Du kan se på det som at hjernen din forsøker å sparke deg i ræva litt ømsomt, og få deg til å fokusere på løsninger for deg*.
Ikke alle som klarer det, men som heller foretrekker å sette seg ned på en benk og være fornøyde med å ha identifisert et problem som ingen egentlig kan motsi, og så kan man syte litt isammen om det. Ofte populært blant gamle gubber her i Spania.
Kan jeg foreslå en kjekk liten saus av underliggende poenger, som relaterer seg til denne Kübler-Ross lignende sorg & aksept-prosessen?
This was just the first step.

Én ting som kan hjelpe deg til å fatte at det er uansvarlig å forsøke å ta ansvar for andre sine problemer som du ikke har noen innvirkningskraft på... er å bare ta seg en liten spasertur ut. Fordi "‘It’s a superpower’: how walking makes us healthier, happier and brainier".

*løsninger for andre er en sånn unyttig form for mental hoppe-tau øvelse - du kommer ikke så veldig langt med det