Husker det gikk noen måneder fra jeg faktisk var avhengig, til jeg skjønte at jeg var det.

Når jeg prøvde å slutte var det midt i festfult samboerskap med en kompis, så det gikk som det måtte gå. (Altså jeg flyttet inn til han for å komme meg av). Men jeg vet at jeg hadde klart det da, om jeg skjønte hvor reell «nå eller aldri»-situasjonen var blitt. Den gang var det bare ekstremt sug og dårlig mange osv. ikke spydrit fra helvete

Når du har holdt på 4-6 mnd så blir det noe annet. Da husker du ikke lenger hvordan livet var uten, og underbevisst har du gjerne gitt helt opp. Enda du selv bare venter på rett anledning til å komme seg gjennom abstinensene.

Abstinensene er bare en liten del. Det typiske nå er at du klarer å komme deg av, får det litt på avstand, bagatelliserer og begynner igjen. Om det går enda en runde eller to, spiller liten rolle. Alle jeg har sett i den rutinen, er fullverdige opiatslaver den dag i dag. Eller dau, da, selvfølglig