Sitat av
Anonym bruker
Ja jeg har lest det og har vært gjennom det selv. Hvis du bare ville ha svar om at du burde få ufør så burde du ikke spurt sorry.. Jeg nevnte alderen din og det var av en grunn fordi hjernen er først ferdig utvikla når man er minst 25 og det er fra nå du begynner å forstå deg selv bedre rent psykologisk og vil få bedre utbytte av behandling. Å være såkalt problembarn med vond oppvekst kvalifiserer ikke til ufør, fokuser på å bli et løvetannbarn istedet. Du har mange forutsetninger for å få det bedre bare du drar i de riktige trådene
Nei, det var absolutt ikke intensjonen med å opprette tråden. Jeg forstår tankegangen din og jeg syns mentaliteten og innstillingen din er bra og løsningsorientert, og det liker jeg. Men du fremlegger det som om hvis jeg skulle velge å gå gjennom prosessen med å bli uføre, at jeg kommer til å ende opp, eller hverfall er det sannsynlig at jeg ender opp som en (i dine ord) taper som bor i mors kjeller i en alder av 40.
Det er jo heldigvis sånn den dag i dag som beskrevet over fult mulig å avslutte en uføretrygd for så å komme seg tilbake til arbeidslivet.
Jeg forstår også veldig godt at en vanskeligstilt barndom og oppvekst ikke automatisk kvalifiserer til en uføretrygd, men det jeg drøfter her er min nåværende psykiske helse.
La meg heller spørre deg, utifra det du har lest og oppfattet til nå, og du sier du har vert igjennom det samme.
Hvordan kan jeg selv komme til det punktet hvor jeg kan håndtere å være i et normalt arbeid, og hva gjør jeg når jeg har få måneder igjen av stønaden min før jeg må over på sosialen og er pretty much fucked økonomisk? Hele poenget med tråden er at det liksom ikke er så enkelt som å bare bite tenna sammen, og prosessen jeg går igjennom med meg selv for å få den ønskede veksten og å nå målet med å være normalt arbeidsfør og stabil, ikke minst i hodet, kommer til å ta lang tid..