Jeg vet ikke hva meningen med livet er. Jeg pleier å svinge mellom "vi lager vår egen mening og ellers er livet meningsløst" og "livet er en slags skole og målet er å finne ut hvorfor vi ble sendt hit, takle de utfordringene som møter oss på veien og hente ut mest mulig lærdom fra det, for så å stige opp til et høyere nivå".

Avhengig av humør lener jeg mot Nietzsche/Schopenhauer, eller Jung, eller, særlig etter en heftig psykedelisk seanse, mot buddhisme. Hadde vært kjekt å oppleve den sanne friheten som buddhistene strever mot, men sinnet mitt er ikke disiplinert og sofistikert nok for å klare det, i hvertfall ikke for øyeblikket.

Jeg har de siste 3-4 årene fått erfare at alt som hender meg skjer for en grunn - for at jeg skal lære og bli til en bedre person. Hvorfor? For å forberede meg til den ultimate eksamen - døden og ascension? Mulig at det bare er hjernen min som prøver å se mønster i hendelser for å produsere en narrative som gir mening og sammenheng slik at ikke verden skal fremstå så skummel og kaotisk, kanskje er det høyere makter som dytter meg mot et eller annet mål - jeg har tross alt sett dem, men jeg fortsetter å forbeholde meg retten til å være litt skeptisk til akkurat det. Jeg vet ikke, men det er både spennende og nyttig, så jeg skal ikke klage.

Dette høres sannsynligvis ganske schizofrent ut, men de som vet, de vet.