Først av alt hvis noen kommer på noe de vil meddele til deg så betyr jo det enten at det er viktig for dem eller at de har lyst å snakke med/spørre nettopp deg - eller begge deler. Vi mennesker lever alle i vår egen lille indre virkelighet så omtrent alle har jo en viss egoisme eller hva man skal si i at de tenker de vil si er mer eller mindre viktig å få ut. Personlighet spiller jo også inn her.
I det første eksempelet blir jo situasjonen også litt komplisert at den nære relasjonen man vanligvis har mellom foreldre og barn. Mye som kan gå i stå i kommunikasjonen der.

Jeg vil ihvertfall bare prøve å si som et råd her at du kanskje kan prøve å endre litt på ditt eget kroppspråk. Å se noen inn i øynene samtidig som du velger å si "Unnskyld, jeg orker ikke prate om det" eller lignende formulert vil gjerne understreke poenget ditt bedre og som poster over kanskje også sier indikere litt mer respekt mellom partene. Her vil mange ta hintet, men igjen personlighet og for den saks skyld kultur osv. spiller mye inn.

Noen ganger her i livet så vil nå jeg si at man faktisk ofte må bite i det sure eplet og kommunisere med andre medmennesker selv når man ikke har så veldig lyst. Hvis ikke får man faktisk komme seg til et sted uten folk i nærheten om mulig hvis det er helt krise. Er man på jobb så er man som oftest nødt å være med andre mennesker og da kan man ikke forvente at alle alltid skal respektere at du helst kun vil dagdrømme. Man jobber jo sammen som medmennesker. Kommunikasjon er helt essensielt for oss.

Du får jo heller prøve å holde samtalen kort og finne en unnskyldning til å være litt for deg selv. Det er noen ganger jeg også gjerne skulle ønsket at sidemannen i klassen elns f.eks var litt mindre pratsom når jeg har mye greier som skjer oppi hodet en morgen, men man må bare gjøre det beste ut av det noen ganger.