Først, jeg vil be om unnskyldning hvis min norsk er uforståelig, det er ikke morsmålet mitt.

Uansett, jeg pleier å bli mer og mer forbanna med folkene rundt meg, fordi det virker som de er absolutt ute av stand til å forstå noen form av ikke-verbal kommunikasjon i det hele tatt...

For eksempel, i går var jeg svært sint og ville ikke snakke om grunnen til det, ville bare være alene å tenke og finne løsninger til problemet selv. Problemer begynner når faren min kom opp til rommet mitt for å be meg om hva problemet er. Jeg fortalte ham at jeg vil ikke snakke om det, ikke så ham ikke i øyene, og stort sett ungikk øyekontakt for å sende meldingen at jeg er helt ikke interessert i denne samtalen. Jeg vil ikke være uhøflig til familien min, men jeg har rett til å gjemme ting som jeg finner ubehagelig å dele.

En andre eksempel er medarbeiderne mine. De ofte prøver å snakke med meg nå jeg er opptatt med en dagdrøm eller noe annet som jeg trenger å fullføre. De spør meg noe, jeg svarer med bare ett ord, ikke ser på øyene deres, og forsette å gjøre det jeg var i løpet av (ofte jobben min). De forsetter å skyte spørsmål til meg som en maskingevær og jeg fortsetter å svare på den samme måten = ett ord maksimal, uten øyekontakt, og tillegger ingenting til diskusjonen min. Stimmen min går ikke opp med interesse, jeg smiler ikke, og jeg ler ikke.

Men de ALLTID lærer hva det betyr. Jeg lurer på hvorfor det er så komplisert for så mange folk å forstå når noen finner samtalen din ikke interessant.

Har dere noe erfaring med slike folk, og hva har dere gjort til å løse problemet? Jeg er ikke bra med å være direkte om behovene mine og følelsene mine, kanskje pga måten som jeg var oppdratt på. Takk for alle svarene, jeg er nysjerrig om å høre meningene deres.