Natt til første mai var jeg så uheldig at jeg var i situasjonen der jeg måtte komme meg til en plass raskest mulig, og brøt fartsgrensen (60 i 30 sonen) og ble stoppet av politiet.

Jeg tenkte så klart at "nå ryker lappen" og forbannet meg over idiotien min siden dette var i bystrøk.

Situasjonen var at kjæresten min var gått seg vill i et område der det er tvilsomme personer og kjæresten min var godt beruset på alkohol, og hadde ingen oversikt om hvor hun var.

Resten av møtet med politiet foregikk slik

Politi betjent: Jaja her gikk det litt fort, eller hva?
Meg: Ja, men kan jeg få forklare
PB: Forklar i vei
Meg: Kjæresten er kraftig beruset i et område der hun ikke hører hjemme og jeg er redd for henne, og må komme meg der til veldig fort, det er da derfor jeg brøt fartsgrensen.

PB: ja, hadde jeg målt deg hadde du antaglivis mistet lappen. Hvilke problemer er hun i?
Meg: Jeg vet ikke, alt jeg vet er at hun var hysterisk over telefonen og var veldig redd. Jeg må komme meg dit

PB: Er du edru
Meg: Jeg er edru som ei fele. Jeg er sjofør i kveld så jeg styrer klar.
"Han lyser så inn i baksetet mitt og snudde seg mot bilen sin
PB: Ok.

Meg: er det "Greit?" da?
PB: Vis du tar det roligt resten av veien så er det greit ja.
Meg: Ja jeg skal det, "og jeg unnskyldet meg"
PB: trenger ikke unnskylde deg

Kan med hånda på hjertet si jeg ikke brøt fartsgrensen en eneste gang resten av veien

Jeg syntes det var svært positivt at, med tanke på kvelden, så forstod politien problemet mitt, og lot det gå med tanken på det beste for kjæresten min. og at noen minutters dumskap ikke skulle ødelegge hverdagen for både meg og kjæresten

Noen tanker om dette?