Jeg har drevet med psykidelia og meditasjon i mange år. Skulle jeg være nødt til å velge et av de to verktøyene, så ville det uten et snev av tvil vært meditasjon.

Det du beskriver er klassisk mindfulness som det kalles fra det moderne språkek. Det på grunn av at vestens vitenskapelig strenge filter måtte sile bort det mystiske fra vipassana og Zen meditasjon. Det skulle liksom tilpasses i psykriatri, skolesystem, mye annet der det kunne få inpass.

Erfaringsmessig så må man helst meditere minst 20 minutter hver dag, med en langt større effekt på 40 minutt for at det skal virke. Da kvitter man seg gradvis med stresshormonet kortisol, hjernebølgene senker seg og tilstedeværelse intrigeres mer og mer kontinuerli. Etterhvert vil man og forsterke sansene, høre mer, se mer, lese mennesker rundt bedre osv, i en uendelig proggresjon. Dette her med teknisk meditasjon kontra meditasjon type "være på fisketur" missforstås svært mye av sistnevnte.

Psykidelia er og et nyttig verktøy, og ofte så kan de to verktøyene sammarbeide. Men en del psykideliske opplevelser er ikke varig banket inn i psyken. Psykidela viser som oftes bare veien, hva man må jobbe med for å bli et bedre menneske. Mye av bagasjen man har i hodet forsvinner momentant når man lever i nuet, og egentlig er ikke psykidelia noe man behøver om man mestrer det som en munk. Og jobber man med seg selv og en spirituell retning som passer en bygger man en solid grunnmur. For de som tar psykidelia vil de om de ikkke gjør det av et gjennomtenkt formål kun få et innblikk i den verdenen...Men grunnmuren vil ikke være solid nok til at ens åndelige hus blir stående.