Veldig bra vidarlo, vi hadde vel en whiskytråd på forumet for en tid tilbake, men det begynner å bli litt siden. Vi trengte denne.
Mye bra info her! Har dog noen kommentarer / tillegg (noe blir kanskje i nerdeste laget for mange, men det får være så):
Ein ekte skotsk whisky må tilfredstille følgande krav:
- Må vere destilert i Skottland, frå vatn og malta bygg, og alkoholen kun framstilt av gjær.
- Må vere destillert til mindre enn 94.8% for å behalde smaksstoff.
- Må vere modna på fat i minst 3 år.
- Kan kun tilsettjast karamel som farge, og vatn for uttynning.
- Kan ikkje tappast på flasker med mindre enn 40% sprit.
Vil bare legge til at karamellfargen du refererer til er et e-stoff (E150) - altså ikke karamell i ordets rette forstand. I konsentrert form er stoffet nesten svart og smaker uhorvelig bittert. Se for øvrig
her for en liste over single malts tilsatt E150.
Whiskyen blir så lagra på fat, tradisjonelt sett eikefat som før har vore brukt til å lagre sherry på. I nyare tid har også bourbon-fat vorte brukt.
Bourbonfat er vel egentlig ganske godt etablert nå, såpass at det aller meste av skotsk maltwhisky i dag lagres på bourbonfat (ca. 90%), og man finner bourbonlagrede whiskyer blandt de eldste tapningene som gis ut i dag.
Ikke så rart kanskje, med tanke på at sherryfat er vanskelige å få tak i og koster gjerne ti ganger så mye som bourbonfat. For å få sherryfat til Skottland må whiskyprodusentene faktisk betale sherryprodusentene for å lagre sherry på dem i to-tre år (hvis jeg husker riktig) før de kaster denne udrikkelige sherryen og sender eiken til Skottland. Bourbonfat kan kun brukes én gang i henhold til amerikansk lov og er tilgjenglig i overflod.
I lagringsprosessen forsvinn det 2-4% sprit årlig grunna fordamping. Det er den såkalla "Angels share".
Det varierer veldig hvor fulle englene drikker seg, men 2-4% årlig er vel heller høyt uansett. Jeg har en 35 år gammel whisky med fatstyrke på 40,1% (her har det gått litt), mens en 30 år gammel tapning fra et annet destilleri holder hele 55,7% - altså er det ikke store årlige andelen englene kan ha tatt fra denne (og med så mye råvarepreg intakt tror jeg vi kan utelukke en utradisjonelt høy opprinnelig fatstyrke).
Ein single cask er whisky frå eit fat, ikkje blanda med whisky frå andre fat. Det er fint om ein vil leite etter forskjellar mellom ulike årgangar av whiskyar. Single cask er typisk litt dyrare enn single malt.
Det er utrolig hvordan det samme utgangspunktet kan gi vidt forskjellige resultater fra et fat til et annet, selv om destillatet er identisk og f.eks. Oloroso-fat er brukt i begge. Arran er et interessant destilleri å følge, de åpnet en gang på midten av 90-tallet og kommer gjevnlig med single cask-tapninger fra både bourbon- og sherryfat for den nette sum av 650,- på det kongelige norske vinmonopol. Håndskrevet etikett og begrenset opplag på rundt 200 flasker fatet er en nerdebonus
Har fått en del favoritter etterhvert, foruten de klassiske Islay-whiskyene (Laphroaig 10 & 10 CS, Ardbeg 10 & Uigedail, Lagavulin 16 & 12 CS, Caol Ila 12, 18 & CS, Bruichladdich 10 & 12) og andre øywhiskyer (Talisker 10 & 18, Highland Park 12 & 18, Arran SC) har jeg i det siste forelsket meg i fatstyrkevarianter av mindre- og ikkerøykede whiskyer fra Speyside (Aberlour a'bunadh!!!) og Highlands (Glengoyne 12 CS!!!), og til og med gått til sengs med bondske Campbeltown (Springbank 10 100 proof).
Sist endret av xtapolapocetl; 25. juli 2007 kl. 07:39.
Grunn: loking