Mitt inntrykk er at det gjerne starter i det små. Man blir vant til å overdrive litt sånn uskyldig i begynnelsen og så bare baller det på seg. Har en kompis som går under kategorien, og jeg husker han i barndommen var flink til å smøre tjukt på.

Han hadde scora 10 mål i kampen når alle visste han hadde scora 7. Han dengte en annen i klassen når vi alle så at det var han selv som fikk gjennomgå mest i slåsskampen. Og så har det bare ballet på seg.

For meg personlig er livet lettere hvis jeg bare nikker og later som ingenting når han juger i dag, noe han gjør svært mye. Det er lettere i den forstand at det går fortere over og vi kan snakke om andre ting, enn hvis jeg hadde tatt han på det og han hadde blitt sur eller skal bevise at det er sant det han sier.

Hvordan jeg med sikkerhet vet at han lyver er fordi han som løgnere flest glemmer detaljer som andre legger merke til. Neste gang han forteller skrytehistorien til andre er klokkeslett forandret på, eller sted.

Virker ganske trist å leve et sånt liv egentlig hvor man lyver hele tiden. Kan også se for meg at det er stressende, for du vil vel på et tidspunkt bli tatt eller konfrontert.