Dette kommer jo an på hvem man snakker om. Det er jo forskjellig hvor ute å kjøre en er. Regner ikke med du snakker om han som bor på hospits/ikke vet hvor han skal sove neste natt, er så lutfattig at han er avhengig av Kirkens Bymisjon og vinningsforbrytelser, blir jaget rundt på gaten av politiet, inn og ut av fengsel, og nylig overlevde en overdose på et offentlig toalett. Har ikke oppfattet at den generelle holdningen på gaten blant rusmisbrukere er at de er fornøyd med livet sitt, eller at denne holdningen gjelder for noen nevneverdig del av dem. Det virker jo som det er denne gruppen politikeren refererer til, de tyngste misbrukerne, ikke de som i teorien går under betegnelsen rusmisbruker men som har egen bolig og er fornøyd med tingenes tilstand og ikke ønsker å slutte.

Bør vi også kutte ut utdeling av mat og bostøtte for dem som bare er fattig? Er dette et insentiv til at de vil forbli fattig? Er løsningen på fattigdom å ikke hjelpe dem meg grunnleggende menneskerettigheter, å gjøre livet deres så jævlig som mulig, med den tanken at "bare vi kjører dem nok ned i grusen så vil dette være et insentiv til å ta seg sammen og få seg en skikkelig jobb"? Eller bør slik behandling bare gjelde for gruppen som er rusmisbrukere?

Siden du virker å være enig med Haugli; er Kirkens Bymisjon sin utdeling av mat til de svakest stilte i samfunnet en uting og bør kuttes ut fullstendig, eller skal det fortsettes med men man bør utestenge de som er avhengig av narkotiske stoffer i tillegg til å være fattig?