Dette er mye tekst, men jeg måtte bare få ut denne ranten. Men jeg mener allikevel, at dette faktisk er relevant for en del påstander på forumet og i denne tråden.
Er det egentlig? Jeg har selv lest den studien, der det ble gjort forsøk på nedbryting av glyfosat i Grue (i Hedmark) og Måselv (i Troms).

Det stemmer, at det ble funnet glyfosat i vannet fra de forsøksfeltene. Det ble også nevnt, at jorden der er sand med mye silt. Jeg tror ikke alle her vet hva silt er. Men det er jordpartikkelstørrelser, som er imellom sand og leire. Her er også noe av grunnen. Silt- og leirjord er skrekkelig tett. Altså det er nesten ikke lufttilgang nede i jorda. Så egentlig blir ikke noe brutt ned, om det rekker og komme noe fælt mere enn 1 m ned i jorda. Altså glyfosat ble ikke nedbrutt, men det samme vil skje med eddik, og kumøkk om du skulle få lurt det ned dit. Disse jordtypene er også veldig utsatt for pakkskader. Pakkskader er at de minste jorklumpene blir klemt i sammen. Dette skjer særlig, når en kjører på jordene, når jordsmonnet på de for bløtt. Ekstremversjonen er, om du blander leire og vann til gjørme. Så lar du denne gjørmen få tørke. Du sitter da igjen med en hard klump, som ingen ting kan vokse i. Det er heller minimalt med mikroskopisk liv nede i slikt jordsmonn. Det er mye mot pakkskader, en bruker tvillinghjul på traktoren (det andre momentet, er at tvillinghjul øker trekkevnen). Det er også på grunn av pakkskader, en kjører minst mulig på åkeren. Men en må allikevel kjøre så mye, at en får gjort det en må gjøre. Noe en begynte med på 80- og 90-tallet, var redusert jordbearbeiding. Altså en f.eks. dropper pløying, men gjødsler, harver og sår rett i halmstubben. Dette kunne ikke gjøres før glyfosat kom, på grunn av kveka, og problemene den gir.

Så poenget er, at om denne jorda skal brukes til matdyrking, så vil det egentlig ha negative miljøkonsekvenser uansett, om en skal ha noen lunde avling. For uansett hva en dusjer på, så vil dette bli dårlig nedbrutt. Begynner en med mekanisk ugrasbekjempelse, så vil dette også gi avlingstap via pakkskader. Når det gjelder jordtyper som leire og silt.
Hvis en tenker på å bruke eddik, så vil bl.a. eddik vaske vekk næring fra jorden. Altså i jord så blir næringen bundet fast i noe, som kalles kolloider. Se for deg en partikkel, som har en haug med negative ladninger på seg. Disse ladningene er på overflaten av partiklene. Altså en kan da lagre mere næring, desto høyere overfalteareal det er i f.eks. 1 l jord. Altså desto mindre partikkelstørrelse det er i jorda, desto mere næring og vann kan den jorda lagre. Men mere utsatt for pakkskader og lite nedbryting av materiale nede i de lufttomme områdene i jorda. En kan nesten vurdere jorda nedenfor der plogen rekker nesten som lufttom.
Men tilbake til kolloidene: På disse kolloidene blir næringsstoffene bundet. Det er en fin skjematisk tegning av en slik kolloide her:

Complexe argilo-humique
Haltopub [CC BY-SA (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)]. Så her kommer ett av hovedpoengene med kolloider: Hvis vi nå f.eks. bruker eddik i stedet for Roundup mot ugress. Så er noe av problemet, at eddik må brukes i en konsentrasjon rundt 10 %. Eddik må brukes i mye større mengder. Sammen med at eddik vil binde seg mye sterkere til de positivt ladde ionene (Ca++, K+, Mg++, NH₄+ o.s.v.). Da vil eddik avgi hydrogen H+, og disse vil binde seg til kolloidene. Eddiken vil altså danne salter av disse ionene. Du får da slik som kalsiumacetat, kaliumacetat, magnesiumacetat og ammoniumacetat, som blir med jordvæska ned til grøftesystemer og ut i vassdrag. Altså de resursene en har brukt på å få disse næringsstoffene er gått rett ut av vinduet.

En kan også legge merke til, at det er når disse kolloidene bindes isammen av Ca (kalsium), Mg (magnesium) og Al (aluminium), så er dette hovedårsakene bak grynstruktur i jorda. Altså du får bitte små klumper, der vann/jordvæske og luft har tilgang rundt disse grynstrukturkornene. Slike "korn" er viktig for ok jordsmonn. Så ikke bare vasker en vekk en haug næringssalter ved bruk av eddik, men en ødelegger jorda også!.. Husk at eddik er en ganske sterk syre, når en kun regner med organiske syrer. Det er nesten bare maursyre, sitronsyre og oksalsyre som er sterkere.

Når en ser på kolloidene, så kan de ha en litt forskjellig form. Hvis de mettes med H+-ioner, så vil disse frastøte hverandre. Særlig hvis det er leire. Her vil en faktisk se, at de ikke bunnfelles i et glass med vann og litt av en syre (som garanterer at kolloidene fylles med H+). Dette er for at partiklene frastøter hverandre. Tar en med en rund form av leirekolloider og denne ladningen, så har du egentlig dannet kvikkleire. Altså runde partikler som er i vann og frastøter hverandre.

Så kan vi dra inn litt av min egen erfaring. Jeg har da jobbet på det som aller mest sannsynlig er den største økogården i Norge. Den gården jeg jobbet på har et areal på 965 daa (1 daa = 1 mål = 1000 m²), men dem forpakter også ca. 40-50 daa av en nabo. Altså dem drev og driver litt over 1000 daa økologisk. På denne gården, så har jeg jobbet over 8 år, og jeg har også hatt en god del kontakt med nabogårder økologiske som konvensjonelle.
Innen all landbruk, så er ugress et ganske alvorlig problem. Der kveke er vel det alvorligste problemet i de fleste grøder. Er det en ting jeg kan love deg, er at jeg virkelig har sett kveke der jeg jobbet. Der jeg drev, så ble det dyrket alle kornslag bortsett fra bygg. Ikke oljefrø, da det var et helvetes ugress i den åkeren flere år etterpå. Men en del grønnsaker og poteter. Når jeg var der, så var de den største produsenten av økoløk og økorødbeter. Spiste du økologisk havregryn for 14 år siden, så er det nesten 90 % sannsynlig, at jeg harvet såbedet til denne havren. Denne gården sto for 90 % av økologisk havre til havegryn i Norge. Sammen med at ca. 50 % hvert år var som fôr til storfe (kuer og ungdyr) og hestene. Altså jeg vil påstå, at jeg har litt erfaring fra forskjellige typer grøder. Sammen med at jeg faktisk har en agronomutdannelse.

Der så var det kun en kombinasjon av vekstskifte, som var effektiv mot kveka. Dette var å pløye, slodde, harve (2 ganger) og så grønnfôr. Grønnfôr er en husdyrfôr, som har ekstra proteininnhold, da den består av havre, bygg, erter og vikke. De to sistnevnte er i erterblomstfamilien, og kan fiksere nitrogen (N₂ (nitrogengass) til NO₃^- (nitrat)), og dermed inneholder ekstra proteiner. Dette ble slått med slåmaskin i slutten av juli eller i begynnelsen av august. Normalt presset til siloballer, og stablet vekk til høsten og vinteren. Deretter ble åkeren harvet et par ganger mot kveke, selv om det var mye mindre nå p.g.a. grønnfôret, og så pløyd. Så ble det lagd et nytt såbed, og sådd høstrug. Når denne åkeren ble pløyd etter rugen ble tresket høsten etterpå, så var det nesten ikke kveke å se. En måtte faktisk kjøre en del meter mellom hver kvekerot i jorda. Men lykken varer ikke evig. Noen få år etterpå, så var det like ille igjen. En kan ikke ha grønnfôr og rug hele tiden heller. Så da er det et annet alternativ, og det er mekanisk bekjempelse.

Da er det snakk om harving. Når en harvet der, ble det brukt Deutz Fahr 4,57 (90 hk og med lesseaparat) og en Deutz DX 92 (95 hk uten lesseaparat). De andre traktorene var svakere, og orket ikke å dra harva. Harvene som ble brukt er en Kvernland såbedsharv med en bredde på 5,5–6 m, eller en Kyllingstad eller Dronningborg (tror jeg det var) kultivator, som har en bredde på ca. 2,5–3 m. Kultivatoren går mye dypere enn såbedsharva. Det snedige er, at de var så og si akkurat like tunge å dra. Da oftest med 4,57, da jeg brukte steinsvans på lesseaparatet og plukket storstein mens jeg harvet.
Disse harvene er veldig tunge å dra. Med disse traktorene, så var maksfarta på ca. 8,5 km/t. Da gikk motoren på full gass hele tiden. Litt ettersom hvor fuktig jorden var og hvor mye stein etc. etc., så gikk det 10–15 l diesel i timen. Du kan gange dette med 3, så får du antall kg CO₂ dette blir. Var det mye kveke, så kan det hende en åker ble harvet flere ganger iløpet av en sesong. Åkrene på den gården varierer mest fra 100–140 daa (det er 2–3 åkrer under dette arealet). Altså det gikk ca. 90–150 l diesel på å harve en slik åker. Altså om en kunne ha sprøytet mot denne kveka, så kunne en ha spart seg for utrolig mye harving. En gang vi skulle bryte opp enga, så ble den harvet en 3–4 ganger, for å gjøre det mest mulig jævlig for kveka før vi pløyde. Da var jorda enkelte steder nesten gul av kvekerøtter.
Altså energiforbruket er med denne ugrasharvingen er noe helt tullete.

Så kan en jo også ta med avlinger i samme slengen. På gården jeg jobbet, så hadde de ca. 50–75 % av avlingene sammenlignet med naboene.
Bare noen eksempler. Et dårlig år, så fikk vi 300 kg havre på målet, et bra år, så var det 400. I ekstremt bra år, så kunne det komme opp i 500 kg, på småflekker. Naboen noen km unna, hos han kan du legge til 300 på disse summene. Der ser du forskjellen på hva mindre ugras og litt kunstgjødsel gjør.
Når vi hadde førsteslåtten på enga, så hadde naboen andreslåtten på nabojordet uka etter. Riktig nok så er stedet vi drev litt mere kupert, så det var noen "hauger" på åkeren. Mens naboens eng var mere flatt og bedre tilgang på råme. Men jordtypen var den samme, og han hadde mye høyere avling på andreslåtten sin, enn vår førsteslått (normalt er det førsteslåtten som har høyest avling). Ikke bare det, men vi hadde mye, mye mere ugress. En gang jeg slo gras, så var det et område på et 2–5 daa, som det nesten ikke vokste noe annet enn balderbrå. Enkelte områder så var det så mye åkertistel, at kuene nesten ikke rørte siloen fra de rundballene med så mye åkertistel. Løken på den gården, ble normalt ikke større enn de First price løkene i butikken. Mens mye konvensjonell løk er 50–100 % større. Spelt er håpløst uansett, der er det ca. 250–275 kg / daa uansett. Altså en ekstremt ineffektiv måte å få frem matkorn. Dette gjelder også konvensjonellt landbruk. Naboen som er ekspert på korn, skulle brøve spelt med bankers avling. Så han tenkte som med hvete, og ga den litt ekstra gjødsel på sensommeren, for å få noen ekstra kg korn, og høyt proteininnhold. Avlingen var like elendig. Det var den første og siste gangen han prøvde spelt. Mens den gården jeg jobbet, hadde ca. 250 daa spelt en sesong. Altså 60–70 tonn.

Ellers så skal en ikke ha ensileringsmidler i økologisk silo. Om en søker en dårlig sommer, så får en stort sett lov. Men der jeg drev, var det uaktuelt. Det var nesten bare melasse blandet med vann, som ble brukt. Det var en gang, de tok motet til seg, og brukte kultur av melkesyrebakterier en gang. Etter jeg hadde mast en del. For i disse økologiske engene, så er det ganske mye kløver. Når en skal lage silo, så er det viktig at det er en del sukker, som blir gjæret til melkesyre fortest mulig. Ved hurtig innpakkete rundballer i plastikk, så holder det oftest med sukkeret i gresset og kløveren. Men hvis det kom ei tugge med kløver på noen kg inn i siloen, så ble denne svart (bra silo har en gulbrun farge, og lukter egentlig ganske godt). Altså der var det da total feilgjæring. Dette kommer mye av, at kløver har en bufferevne. Altså det er ioner i kløveren, som hindere det blir surt. Derfor så ble det brukt maursyre i konvensjonellt landbruk i siloen, for å hindre feilgjæring. Lite alvorlig feilgjæring er eddiksyre og propionsyrebakterier som står for. Dette gir bare dårlig smak på fôret for dyra, og usmak i melka. Litt mere alvorlig er smørsyre, som lukter spy. Da får en også feil i ost, når en lager dette av melka. Verst er mugg, som lett kan komme, om en ikke får pakket ned avlingen lufttett. Mugg er som kjent notorisk, når det gjelder mykotoksiner. Der en del av mykotoksinene det er snakk om, også er kreftfremkallende, bl.a. hos en rekke arter innen slekta Fusarium med bl.a. fumonsiner. Noen arter mugg produserer antibiotika, noe som ikke er positivt da storfe og småfe har stort sett bakterier som bryter ned cellulose i vomma. Første sommeren på den gården, så var det tårnsilo med kun trespiler. Altså en kan se på det som en tretønne i veggene. Disse måtte trøtne opp av safta i gresset, for at det ble lufttett. Vinteren etter dette, så parkerte vi en traktor med ei snøskuffe på lesseaparatet i gangen på fôrsentralen. Der kastet vi det meste av siloen, som var smøremykt av mugg. Det som var svart og luktet dritt gikk til kyrne. Jeg ville også kaste dette, men fikk kvittert tilbake at da hadde dem ikke fôr nok. Den sommeren så ble også det første høyet høstet i panikk under regnvær. Så det nederste høyet i høytørka var det også mugg i. Ikke nok med det, så på kornlåven så hadde det vært en vannlekasje i låvetaket. Så det hadde runnet vann ned i den ene kornbingen. I denne var det blanding av havre og erter, som ble brukt til kraftôr til kuene og hestene. Jeg så det var grønnskjær i ertene av mugg. Jeg tryglet og ba om, at dette var farlig og bruke. Dem sendte inn prøve til Veterinærinstituttet, og det sto i svaret "Ikke anbefalt som dyrefôr!". Kornet gikk til mølla, og det ble brukt. Før vi begynte med dette kraftfôret, så var det ganske mye rennarumpe hos kuene. Men det tok helt av, med dette "kraftfôret". Det var da ei ku, som ble nesten dødssyk av alt denne muggen. Faktisk så så møkka ut som tynt gusjegrønnt slim, med høybiter i. Ikke nødvendig å nevne, men vi måtte ha veterinær til den kua. Kuren ble skikkelige mengder eikebark blandet med kritt. Dyrene overlevde vinteren. Men jeg fikk nesten hakeslepp, når dem kjørte svart illeluktende silo til kuene. Og dette er neppe unikt. Jeg jobbet litt på en annen gård. Der ble det foret med grønnfôrhøy med mugg i.
Er det én ting jeg har lagt merke til med "økofolk", så er det at de ofte har troen på at ikke noe naturlig er farlig. Sannheten er, at nesten alle vekster inneholder toksiner. Mange av disse har vist seg å være kreftfremkallende, bare de blir gitt i store nok doser til forsøksdyr. Er det dermet sagt, at friske poteter og grønnsaker er kreftfremkallende? Nei! Langt i fra. I de lave dosene vi normalt får i oss disse stoffene, så er de ufarlige. De har kanskje til og med en positiv helseeffekt.