En ting kan føre til en annen. Sånn var det hvertfall for meg da jeg av alle "tilfeldigheter" og "uflaks" havna ut på landet i en liten by, *isolert* uten jobb/skole/vennegjeng. Måtte kun fra 100% egen innsats bygge meg opp, uten hjelp av en sosial atmosfære man ofte befinner seg i fra skole/jobb. Nå har du virkelig mulighet til å finne ut hva du vil i livet - avstand "fra alt" sosialt du en gang hadde kan endre personligheten og gjøre deg mer ydmyk i fremtiden. Det kan også lære deg å kunne bli en helt annen form for selvstendig, der det er deg, og kun deg selv, som kan motivere og gjøre "aktiviteter" som gjør deg selv glad. Ser at mange hele tiden ser seg rundt for "godkjenning" av andre. Når man er helt selvstendig en periode, kan man enten bli deppa og rar, eller komme seg over det og bli selvstendig på en helt annen måte der man slutter å se etter "godkjenning" av andre.


Det gir deg nå plass å finne en ny vennegjeng, som kan passe mye bedre for deg basert på din personlighet.

Det finnes mange som også begynner å utforske verden/reiser "alene", og som fint møter nye spennende folk på reisen. Det blir en ny form for frihet, kan gjøre hva du vil, når du vil, der man ikke er begrenset fra hva resten av vennegjengen ønsker å gjøre feks.

Uten slike perioder der man "mister alt/mer enn før" kan tankeaktiviteten være ganske varm, kan være lurt å utforske meditasjon for å være i sync med "dette nuet".

Alt skrevet baset på egen erfaring. Var selv utrolig tøft i starten (gråt flere netter - ante ikke hvordan jeg havna i en slik situasjon - hvorfor jeg plutselig ble så isolert osv) men i ettertid har det gitt så mye styrke, og åpnet så mange dører, og kan fint henge med råe folk men nå samtidig klare meg veldig bra uten. Er ikke lenger "desperat" etter å ha folk å henge med, men selvfølgelig gjør det alt mye mer artigere. Hf