Slutt å tulle om rus ditt og rus datt. Du må være nykter, du må komme deg ut døren og du må ta det en dag av gangen.

Og slutt med cannabis. Det er så jævlig mange som sier akkurat de tingene du sier og sliter med akkurat de tingene du sliter med; og ALDRI har jeg tatt feil i at ting går bedre når bruken avsluttes.

Dette er mye bedre. Medisiner er ingen løsning på noe som helst, men om du først skal rulle deg rundt og dø kan du selvsagt ta noen benzoer for å gjøre det litt behagelig.

Men herregud da, dette er jo små øyeblikk. Tidsperspektivet ditt er veldig snevert, du har hele livet igjen, og du risikerer å ta beslutninger på vegne av deg selv tiår frem i tid om du bestemmer deg for å gi opp forsøket på å bli nyktern og fungerende.

Vi mennesker er ikke skrudd sammen sånn at vi utvikler oss til vi er 20, så sier det stopp - den vi er blitt da er den vi vil være for resten av livet.

Har vært narkoman i 8 år ca, de 3 siste heroinist, og jeg skal love deg at jeg har kjent på angst, depresjon, frustrasjon, raseri og selvmordstanker i bøtter og spann. Mye rusindusert såklart, men angsten var et vedvarende problem gjennom hele barndommen og. Det høres kanskje latterlig ut for deg; men jeg har vært avhengig av så og si alt konvensjonelt dop på et tidspunkt - utenom benzoer. Har som deg tatt høyere utdanning oppi dritten, jobbet fulltid som ingeniør og har som jeg misstenker du har; en god porsjon ambisjoner. Hiver du deg på pillekjøret kan du ta farvell med dem.

Angst er noe dritt, men det er bare å komme seg gjennom. Du har gitt det noen bittesmå forsøk, og det har ikke gått med en gang på samme måte som eksempelvis eksamener. Av og til er ikke alt like enkelt. Fortsetter du å prøve så kommer du i mål, sakte, men sikkert.

Fortsetter du å se etter rusmidler som løser problemet ditt vil du uansett aldri klare å kreditere deg selv for noe som helst, du vil dermed aldri oppleve noen genuin mestring, og du vil dermed aldri få den troen på deg selv som du trenger.

For meg har det å mestre vært selve hjørnesteinen i min slow-motion reise mot edruelighet. Før trodde jeg det var speeden som dro meg gjennom bachelor. Så trodde jeg det var heroinen som gjorde meg sosialt fungerende og dyktig i mitt arbeid. Trodde heroinen gjorde meg flinkere til å sjekke damer osv.

Etter alle disse årene har jeg endelig begynt å innse at det faktisk er slik at desto mindre rus - desto mer ubermensch




Nei, nei og nei.

Dette er en helt elendig holdning du umulig hadde tilegnet deg uten fastlegens pillebonanza. Dette er bare "sannheter" kognitiv dissonans har konstruert i sammarbeid med apotekindustrien.

Du må ikke prøve masse forskjellig, det å ha et bredt utvalg, god kompetanse på emnet eller bevisst forhold til "de tingene ikke vanlige narkiser forstår" er en liten bonus at best.

Har sett piller, da særlig c-preparater som truxal, seroquel og hva faen mer de kaller djevelskapet bli skrevet ut til stort sett alle for stort sett alt. Noen mener det funker, noen fortsetter å prøve; men felles for dem alle er at til tross for egenopplevd bedring etc så blir livene deres bare mer og mer rævva.

Utfordrer du deg selv? Setter du deg selv i situasjoner som virkelig trigger angsten din? Eller spiser du piller om du må - og unngår dem om du kan? Ærlig.

Hvis hun er så fantastisk som du sier så bør du klare å få til et lite avbrekk fra henne. Kanskje hun kan bo hos mor en måned? Hun kan komme hit hvis hun vil?

Så la deg selv bli dømt av andre. Ikke unngå det som trigger angsten din, oppsøk det. Blir du dømt ofte nok av mange nok blir det til slutt noe du kan suge til deg som power. Før var jeg så jævlig livredd for å drite meg ut at det å gå på butikken var døden. Om noe pinlig jeg hadde gjort ble nevnt i plenum på vors f.eks var hele kvelden helt fiksert på det. Nå derimot så nyter jeg følelsen av å gå inn i et rom der jeg vet alle dømmer meg, men ikke en eneste av dem tørr å nevne det med et ord. Dog dette ble litt en digresjon.