Sitat av
Stray Wanderer
Selvhakking i riktig dosering er sunt, en nødvendighet for å komme seg videre i livet. Det er når hakkingen går ut av proporsjon, da er det problematisk og uønskelig. Det er greit å føle seg nedfor når man faktisk har en grunn til det, men man må ikke dvele på det og hakke vekk selvtillit. Kanskje bedre å kalle det selvdisiplin. Har man ikke det, tar det helt med ro uansett hva, da ender man opp på stedet hvil - uten penger, jobb, fremtidsplaner og motivasjon til endring. Kall meg en sau, men jeg kom frem til at uansett hvor mye man ønsker at verden hadde vært annerledes, så er man er nød til å akseptere en del ting for å klare seg selv. "Health is about accepting and perceiving and dealing with reality on reality's terms" - Midnight Gospel.
En fellesnevner for mennesker som ender opp med psykiske lidelser er som oftest en kombinasjon av skadelig oppvekst og uheldige gener, pluss en dårlig evne til å være mindfull av sine egne tanker. Behandler tanker som sannhet, blir fanget opp i dem, lar dem forme personligheten alt for mye.
Sanjar: Flytt ut av bygda, bli kjent med flere mennesker. Jeg får et inntrykk av at du lever i en boble. Jeg pleide også å se ned på "normies" - de som kjøpte seg bobiler, reiste til Gran Canaria for å ligge på stranda, så på Farmen kjendis (fordi alle andre gjorde det). Men mange av disse menneskene har en dybde til seg de også, man må bare bli kjent med dem.
Jeg synes ikke du er en typisk sau. Sau er noe annet. Slike som mener og gjør ting bare fordi «alle andre» gjør det.
Jeg er heller ikke den du siterer. Men jeg er vel såkalt hard med meg selv. Aldri et klapp på skuldra. Har løpt bakkeintervaller i 2 uker i strekk nå, men det er jo ikke bra nok. Bare bedre enn bare en gåtur.
Men det med å ha fremtidsplaner, når du er deprimert så er det faktisk ingenting som frister. Hva er egentlig vits da? Når du føler du prøver alt, men bare misslykkes? At det er noe som er galt med deg?
«Da reduserer man forventningene» sier folk gjerne. Men hvordan vet de hvor høye forventninger noen har? Og hva om jeg ikke klarer å redusere forventningene? Altså, jeg prøver ikke å bli Kim Kardashian eller noe i den dur altså.
Jeg har det bare litt slik at ting aldri er nok. Det skjer ikke nok. Jeg må alltid ha en grunn til å være på farten. Jeg forstår meg ikke på folk som kan være innenfor samme kommune i nesten 1 år! Men kjenner mange som er det.
Men så er jeg også veldig slik at jeg må ha en grunn for å reise og gjøre det jeg gjør. Jeg liker ikke å gjøre ting på gøy.
Ja jeg vet disse «sauene»også har en dybde.
Ja denne hakkingen. Det er aldri bra nok. Jeg klarer bare ikke å gi meg ros. Jeg har da ingenting å rose meg for?! Jeg har satset helt feil hele livet. Så hvorfor skal jeg tro at jeg vil treffe riktig?
Hadde jeg vært en ganske normal person, så hadde jeg nå hatt barn. Har en liten søster som spør om jeg snart har tenkt på barn, for da kan hun bli tante. Men dette må hun nok se langt etter. Jeg har ikke kjæreste og jeg føler ikke for å videreføre genene mine. I tilegg kommer jeg til å være slik fattig mor som aldri har råd til en eneste ferie. Ungene mine kommer til få en klaustrofobisk liv. Så, så hard er jeg mot meg.