Selvhakking i riktig dosering er sunt, en nødvendighet for å komme seg videre i livet. Det er når hakkingen går ut av proporsjon, da er det problematisk og uønskelig. Det er greit å føle seg nedfor når man faktisk har en grunn til det, men man må ikke dvele på det og hakke vekk selvtillit. Kanskje bedre å kalle det selvdisiplin. Har man ikke det, tar det helt med ro uansett hva, da ender man opp på stedet hvil - uten penger, jobb, fremtidsplaner og motivasjon til endring. Kall meg en sau, men jeg kom frem til at uansett hvor mye man ønsker at verden hadde vært annerledes, så er man er nød til å akseptere en del ting for å klare seg selv. "Health is about accepting and perceiving and dealing with reality on reality's terms" - Midnight Gospel.

En fellesnevner for mennesker som ender opp med psykiske lidelser er som oftest en kombinasjon av skadelig oppvekst og uheldige gener, pluss en dårlig evne til å være mindfull av sine egne tanker. Behandler tanker som sannhet, blir fanget opp i dem, lar dem forme personligheten alt for mye.

Sanjar: Flytt ut av bygda, bli kjent med flere mennesker. Jeg får et inntrykk av at du lever i en boble. Jeg pleide også å se ned på "normies" - de som kjøpte seg bobiler, reiste til Gran Canaria for å ligge på stranda, så på Farmen kjendis (fordi alle andre gjorde det). Men mange av disse menneskene har en dybde til seg de også, man må bare bli kjent med dem.