Ja, så har hun tatt et dumt valg. Hun høstet erfaring fra dette og har nå endret oppfatning av rusmidler. Hva er så galt med det? Dette gjør deg provosert?

Jeg har ingen problemer med å skjønne at du TS ikke har lyst å forholde deg til dette, etter dine opplevelser. Jeg synes alltid slike saker er komplekse og har sjelden lyst å gi noen konkrete råd. Hva du føler for han og hva du synes er akseptabelt må du kjenne på selv. Jeg synes i hvert fall veien å gå er å snakke sammen om dette. Få alt ut i lyset så begge vet hvor dere står og kan ta et fornuftig valg basert på dette.

Man kan kalle det hva man vil. Ultimatum, krav eller en nødvendighet. Om du mener dette ikke er noe du vil leve med så har DU din fulle rett å gå videre uten han. Om han vil fortsette å ruse seg til tross for han vet du ikke ønsker dette i livet ditt så er HAN i sin fulle rett til dette.

Vi kan gjerne prøve å gi råd, men i bunn og grunn så er det dere som må finne ut hvor viktig dette er. Kanskje dette ikke dreier seg om rusmidler, men friheten til å gjøre hva man vil, når man vil. Det kan man ikke alltid i et forhold. Som du skrev, det handler om å gi og ta.

Håper det løser seg for dere!