Ensom- forlatt- naken

Hun åpnet øynene sakte. Hennes sminke og maskara fra gårsdagen opphevet ikke lenger hennes vakre ansikt. Rommet var ukjent, som om hun aldri hadde vært her før. Hun lukket øynene. Åpnet de igjen. Hun kunne ikke flykte fra marerittet.
Rommet var kjølig og på størrelse med et soverom. Fargeløse, kalde vegger som strakte seg hele veien rundt hennes nakne kropp som en djevelsk hånd. Ingen møbler som absorberte varme eller en velkomst. Vinduer med verden vidåpen eksisterte ikke og hennes eneste venn var mørket.

Hun ønsket seg bare vekk. Langt vekk. Et sted hun ikke visste hvor var. Hvor ingen kunne finne henne. Hennes hodet verket og ble infiltrert av følelser som frykt, nervøsitet og angst. Kroppen var nedsig og ødelagt og like øm som vond. Hjernen responderte ikke til hennes bevegelser. Den fulgte sin egen rytme.
Svimmel og sløv som hun var, følte hun at noe så på henne. Noe som fulgte med på henne. Hun ønsket ikke se bak seg. Som i et rom med mange skygger der hjørnet innerst i rommet er så mørkt at ikke engang et lite lysglimt slipper til. Hjørnet du ikke ønsker å se inni for der kan hva som helst gjemme seg.
Det var en ny morgen. Hver dag har en ny morgen, men denne var definitivt den verste. Hun falmet etter minner om gårsdagen. Prøvde å konsentrere seg, men noe holdt henne tilbake.

Bak henne hørte hun et lavt stønn. Hun frøs til. Merket at hun følte seg mer naken enn noen gang. Hun kjente de grove fingrene stryke hennes nakne rygg. Opp og ned. Sakte. Pusten hans i nakken hennes. Han tok forsiktig bort håret hennes, og presset sine lepper varsomt på halsen hennes. Hun bare lot det skje. Han sa noe, men hun fikk det ikke med seg. Han dro henne inntil seg. Adrenalinet pumpet hardt i kroppen. Hun kunne høre hjertets raske slag. Hendene hans mot hoftene hennes. Hun var der, men responderte ikke. Hørte alt, men allikevel ingenting. Det ble rødt. Så ble alt svart som et mørkt laken trukket over hodet. Et hardt underlag. Hardt som bare stein kunne være.

Hun åpnet øynene sakte. Sløv i kroppen og naken. Hun kjenner en blanding av frihet og glede. Det skjærer et lys gjennom øynene før hun ser mannen som viser hånden sin for henne, og sier noen ord. Eller begge hendene. Det var to skikkelser i rommet nå. De snakket på et fremmed språk. Følelsene var gjensidige. Frihetet hadde snudd til frykt, og hjertet pumpet ut smerte i kroppen. Pengene var på plass og skikkelsene tok hverandre i hånden. Hva skjedde? Hvordan endte hun her?
Hjernen hennes responderer ikke og kroppen ville ikke adlyde. Fanget i sin egen kropp. I et uendelig mørke. Intet lys. Hun falmet etter og merket hender som grep henne. Sekunder ble til hundredeler. Tiden stoppet.
Ensom, forlatt, naken. Hun var ikke verdt en dritt. Hvis hun var verdt noe, hva var hun verdt da? Tårene presset på og trillet stille nedover.

Hun åpnet øynene. Hun var alene på et mørkt rom. Like sløv som før, maktet hun å løfte hodet å se ut det lille vinduet. Øynene skimtet det røde lyset i gaten. Hun strakte hånden opp mot kommoden og falmet etter et siste stikk. Marerittet skulle gå over. Hun lovet seg selv. Stønningen kunne bli hørt i hele lokalet. Skritt gikk fram og tilbake. Hun kjente igjen språket de snakket. Hun studerte det selv. Nederlandsk. Lakenet til rommet ble brått revet opp. Enkelt. En mann kom inn. Svær og brei. Han ventet ikke. Kastet seg på henne og klådde på henne. Ingen ende. Hun lot det skje. Hun så bare på lyset som var i det fjerne.


Hvilken karakter ville dere gitt?