Farvel.
Kjærligheta, lunefulle stormkast,
aldri trudde æ den skulle treffe mæ,
rein å ubetinga, fra dæ,
enn så blind æ va for den.
Blinda av mitt eget fengsla liv,
intet så æ, før det va for seint
etterlatt med det rene savne,
etter dine åpne arma som alltid va der.
For mæ.
Intet gjor æ gjengjeld,
så blind av det som har vært,
enn så lite som du ba om,
i det stille.
Alt for sent ble det klart.
I stillhet æ fell mine tåra,
for oss, for dæ, for mæ.
For det vakkre æ kunne fått og gitt
for det vakkre som skinte,
helt intil mæ, din nærhet, din varme.
Æ va begynt å elske.
Alt for sent kom æ til,
hjertebrist for dæ,
for alt det æ aldri fikk gjort for dæ,
for kjærligheta æ aldri fikk gjengeldt,
selv i de små tingan, ubetydelig for mæ
men så mye, mye mere for dæ.
Min kjære.
I sorgens time, sørgende, gråtende hjertesukk,
blir æ omfavna, trøsta å varma,
for å lette litt på smerten æ no,
som mennesket går igjennom.
Tåra av sorg, vaske mæ,
får mæ til å skinne,
som det ekte, vakkre mennesket,
æ no e.
Farvel du, min kjære,
farvel du, min vakkre, ømme elsker,
i kropp og sjæl. Oss to i ånden.
Farvel, du, som fikk mæ til å blomstre,
mer enn æ sjøl nånn gang vil fatte.
I mitt hjerte æ vil elske dæ for alltid,
for alt du ga mæ, uforbeholdent.
Farvel