Sitat av
*pi
Det er veldig lett å avfeie psykiatriske pasienters historier med manglende sykdomsinnsikt og at de ikke forstår sitt eget beste. Det hender jo også at de ikke gjør det og følgelig trenger tvangstiltak. Men jeg kan bekrefte at det er til tider direkte uforsvarlig lav og ukvalifisert bemanning, og en holdning til tvang som ikke alltid henger på greip. Dette var også grundig avdekket av VG var det vel, for noen år siden. Vi kan kanskje håpe at rutinene har blitt bedre, men BT sine reportasjer om tvangsbruk i fengslene taler ikke for noen generell holdningsendring til dette. Så vil jeg for ordens skyld legge til at det jobber mye flinke fagfolk i psykiatrien, det er bare for få av dem. Det finnes dessuten meget gode institusjoner også.
Dette er først og fremst et ressursproblem. Når man løper som rotter hele tiden så går det ut over sånne rutiner, og man tar snarveier for å gjøre ting enkelt og overkommelig - ikke alltid med individets beste som første pri.
Endel av problemene i psykiatrien er nok og har nok vært mangelen på ressurser - uten at jeg kan dokumentere det eller har noen beviser for det så blir likevel min påstand at vi nok dessverre så en tapping av midler i psykiatrien til fordel for somatikken.
Bemanning har lenge vært løst med en temmelig stor andel ufaglærte i psykiatrien. Slik var det i flere ti år. Føler kanskje psykiatrien ble en salderingspost. Hvor fokus på billigst mulig drift ble for stort. For all del, alt er ikke kølsvart. Det er mange flinke folk som jobber i psykiatrien, både leger, behandlere, sykepleiere, etc men synes sparetiltakene er ofte helt oppe i dagen.
Ta et eksempel som gruppeterapi. Effekten av gruppebehandling er godt dokumentert og vi vet det virker. Men vi vet også at det ikke virker for alle pasienter, og heller ikke for alle pasientgrupper. Likevel er det i de siste 10-15 årene blitt mer og mer grupper og de siste 5 så er det mange plasser blitt det eneste tilbudet. Veldig kjedelig for de som pga sin diagnose, eller kompliserte sykdomsbildet ikke kan nyttegjøre seg grupper. Det blir en innleggelse ikke noe som faktisk bedrer psykisk helse - i beste fall snakker vi om et pusterom. I verste fall bekrefter det pasientens følelse av at ingenting hjelper og ting blir ikke bedre.
Dette er en veldig uheldig utvikling. Og også når det gjelder bruken av belter kan man nok i stor grad si at økonomi spilte en rolle i den økte bruken av ulovlig beltebruk.
Om vi snur på det bildet opp/ned og ser på totalkostnadene ved dårlig eller mangelfull behandling er jeg rimelig sikker på utfallet. Om vi kunne bygd opp psykiatrien fremfor å bygge ned og gitt et reelt tilbud til de som sliter tror jeg totalutgiftene ville blitt lavere. Fremfor å kaste bort opp til flere år på å stå på ventelister så burde veien til korrekt behandling være langt kortere - det vil kortet ned på prosessen og gjort at de som faller tyngst som kanskje ikke mister kontakt med arbeidslivet over mange år. Jo lengre en står utenfor fellesskapet jo dypere faller man.
Psykisk psyke ønsker jo ikke et liv "på trygd" med trang økonomi og alvorlige helseplager. Men helseapparatet har i mange år bidratt til at endel havner "på trygd" fordi behandlingsløpet blir for langt og folk ramler stadig dypere ned fra det samfunnet de fleste andre er en del av. Og jo lengre en faller jo tyngre blir det å finne veien tilbake.
Kanskje kan lavterskel tilbud bli en løsning som kan gjøre det enklere for folk å få hjelp tidligere. Men da må vi samtidig ta oss råd til å gi dem den behandlingen de trenger - om de ikke takler gruppeterapi så må de få individuell behandling selv om det koster mer. Det blir langt dyrere for samfunnet å avslå den hjelpen og se de folka gå til hundene.
Sist endret av _abc_; 27. januar 2020 kl. 19:26.