Sitat av
reklame
Slapp av folket! Når jeg var liten, slapp jeg til støtt og stadighet kaninen vår ut av buret i hagen, noe som resulterte i timevis med leting. Når far endelig fant den, sa han til meg: "Du trenger ikke slippe den fri, den har det godt i buret sitt". Jeg svarte selvsagt: "Ingen skapninger er skapt for bur". Far min sa deretter:"Den vet ikke om noe bedre"!
Det roet meg kraftig den gang, men i dag ser jeg jo at kaninen opplevde noe annet de timene vi lette etter den. Ergo, den visste om noe bedre enn det trange buret! Likevel tenker jeg i dag at kaninen fikk jo mat, kjærlighet til en viss grad og en varm høyhule å sove i. Og med de elementere behov tilfreds, antar jeg den var lykkelig.
Derfor velger jeg å strebe etter det jeg kan oppnå. Jeg er ærlig med meg selv og jeg tror jeg kan nå langt med det. Dersom man setter seg usannsynlige mål om selvrealisering og verdier, og man ikke klarer å fullføre dem, kommer man enda lenger ned enn man var i utganspunktet.
Så hvorfor ikke bare follow the mainstream og slutte å være så forbanna egosentriske? Man kan faktisk oppnå lykkeligheten i dagens samfunn, og innen det mange tenker på som et samfunnsfengsel. Man må bare være ærlig med seg selv og ha realistiske mål. Så snart man klarer å plotte dette inn i hodet, vil man bli lykkelig. Jeg sier ikke man bare skal la livet passere. Man skal sette seg realistiske mål med utfordringer i!
Jo fortere man innser at man er en slave, desto fortere mener jeg man kan oppnå lykken.
Dette gjelder vel bare hvis man verdsetter lykke høyest i livet.
Jeg pratet med en som mente det viktigste i livet var fred. Vedkommende var så bestemt på dette at han mente (for å forkorte det veldig ned) at det var bedre om det var 1 leder som dopet ned alle de andre menneskene, slik at de ble dumme (ukritiske) og aksepterte et system uten å gjøre opprør eller motstand - enn selvstendige, tenkende individer. Han mente at krig og uenigheter var det ultimate onde av menneskeheten.
Lykke og fred henger på mange måter sammen, da det å være kritisk er motstridende og skaper konflikt. Dermed kan man konkludere med at naivitet og idioti er det eneste som kan føre til "lykke". Et analyserende og tenkende individ vil innse at slike faktorer som kjærlighet, rettferdighet og altruisme avhenger totalt av illusjoner.
Fra et nihilistisk ståsted er det ingen forskjell, men som menneske og individ verdsetter jeg mest det å kunne være kritisk og tenke fritt (bygget på andres ideer) slik at man får en evolusjon og fremgang i
måten man tenker på.
Pga av dette mener jeg at en slik "løsning" (å godta middelmådighet, som jeg vil kalle det) er noe av det dummeste man kan gjøre, da jeg mener at moraler og aksept av sosiale normer uten videre kun svekker evnen til å tenke.