Tar det egentlig veldig med ro. Har heldigvis samboer, bikkje skog og mark som jeg fyller mye av dagene med.

Opplever en tullete overdreven angst i sosiale settinger. Har så gått så langt at det har gått utover relasjoner til familie f.eks. Er en av grunnene til at man vil legges inn over tid. Komme tilbake dit at man kan ha kontakt med familie igjen.

Tar jeg valget delta i sosiale settinger. Vil jeg ofte bruke flere dager i ettertid vurdere alt som har blitt sagt under samtaler. Lete etter negative ting andre finner ved meg f.eks. Er ekstrem på det med kroppsspråk hos andre. Leter hele tiden etter tegn på at de ikke liker trynet mitt. Helt absurd hele greia, da jeg er fullstendig klar over hvor overdrevent det hele er, men det går ikke tenke slik i situasjoner med massiv angst. Da forsøker man bare komme seg unna.

Ekstremt dårlig selvtillit er en stor del av hele diagnosen for egen del. Men håper på at det skal gå seg til med årene Har absolutt ikke gitt opp.

Bunner vel i grunn i det at man vil være "menneskelig" som du sier selv. Fungere sosialt uten at man skal tenke på det hele tiden.