Du er ikke alene om slike innsikter, det har vært professorer i psykiatri som først etter flere ti-års praksis har spurt seg selv "Nei vent nå litt, jeg fyller jo alle de alvorlige diagnose-kriteriene for psykopati...".

Og det sies at de fleste som har dystemi (lav nivå langtids depresjon), forstår det aldri selv fordi... det har jo alltid vært sånn og det er jo ikke "egentlig" deprimerte slik folk vanligvis snakker om depresjon. Tror de.

Dette kun som to eksempler på at man har vanskelig for å forstå seg selv av og til, ikke som lenestolsdiagnoser.

Men TS høres ut som om han opplever det som en forskjell mellom hvordan han føler, og hvordan han skulle ønske å føle, rent sosialt.

Det kan det være mange årsaker til, kanskje han er inadvent, som INTJ'er er? Kanskje han scorer litt poeng på en autisme-test? Kanskje han bare har teite eller overfladiske venner med innslag av narsissistisk selv-godhet, kanskje han befinner seg i feil yrke, kanskje han kunne funnet seg en hobby som engasjerte ham og fylt livet sitt med noe som gav han såpass at han hadde ikke behov for å gå og kjenne og ta på hvordan han opplevde andre som lite tilfredsstillende rent sosialt og årsaksforklarte det med egne sosiale tilpassningsevner?

Personlig hadde jeg seriøst blitt skremt hvis jeg plutselig befant meg i ei gruppe med klin edru folk hvor alle gliste og lo til hverandre og jeg ikke fatta hvorfor.
Og jeg hadde begynt å tenke "Hallo, er disse folka alle sjølforelska narsissister med akutt markeringsbehov?"
Men, det er ting du kan gjøre selv, da, for å føle at du har overtaket i sosiale sammenhenger, eksempelvis stappe hundre kronestykker opp i rumpa di hver dag, og tenke på at de sannsynligvis har ei av de i lomma si.
Skjønt, det krever at du er en litt spesiell liten blomst som opplever det som givende, og det er kanskje også tilfellet for en del mennesker som ikke bare pugger vitser for å fremstå som kule, men også leser hele bøker bare for å kunne referere til en passasje hvis anledningen skulle by seg.

Slike mennesker - narsissister - utgjør på flere måter en utgiftspost, fordi man føler at man aldri vil nå opp til deres nivå av selv-forelskelse, aldri vil oppleve den graden av selv-fornøydhet eller utstråle deres selv-tillit.

For noen av disse kan man, hvis man har et snev av dystemi eller bare innadventhet, havne i en situasjon av med-avhengig narsissisme, hvor man føler at man må leve opp til å enten innta tilhører-rollen i sosial omgang med dem, eller glise sammen med dem som en totalt idiot.

Men, man vinner aldri over en narsissist, så vær klar over at for noen mennesker så må du bare nikke og tenke med deg selv at det må jo være litt trist å hele tiden gå og kreve at andre skal smile til en og le av de dårlige vitsene.

Se forøvrig også "My fish are dead", for en artig illustrasjon av vanskeligheten av å forklare at enkelte ting føler man bare ikke.

Og til sist, udiagnostisert Reactive Attachment Disorder kan lede til en godtedisk av dysfunksjoner i voksen alder, hvor det i mange tilfeller dessverre er for sent å snu den skuta, og man bare må leve litt med ting.

That said, I am not a psychiatrist, go ask psychforums.com.
Eller noe online psykologi-greier om du trenger flere meninger for å sammenligne.

Jeg burde vel kanskje ha skaffa meg ei anna brukerkonto, fordi durr... men det gidder jeg ikke. Ihvertfall ikke i sammenhenger hvor folk kaller seg selv spesielle, da havner jeg bare tilt i gi-faen-modus og sjekk-her-du-påsan. :P