Sitat av Gelémannen
Hvis det er en nær venn så smiler jeg med en genuint god grunn, dvs pga noe morsomt personen sa eller fordi jeg koser meg i øyeblikket.
Hvis det er nye mennesker, hvor normen er å prøve å gi et nogenlunde ok førsteinntrykk, så kan det hende at jeg smiler for å kommunisere noe ala "jeg er vennlig", men det er ikke et like "dypt" smil som dersom jeg smiler av ren ekstase.
I sosialantropologi mener jeg å huske at dette heter inntrykkskontroll (engelsk: impression management). Folk med sterk anti-sosial personlighetsforstyrrelse f. eks. har en tendes til å være svært flinke til å kontrollere inntrykket de gir til andre personer. Med andre ord, svært gode på å smile falskt.
Som sagt vet jeg ikke hvor lenge det har pågått, kanskje det alltid har vært sånn. Jeg liker å gi et veldig godt førsteintrykk, og er veldig god på det men ikke noe mer. Føler at jeg behersker det veldig bra, men begynner å bli slitsomt å vise falske følelser siden det er normen å gjøre det. Og det er ikke alltid sånn, i kanskje 5% av tilfellene er jeg ekte å ler med venner og bekjennte, men resterende 95% er det ikke tilfelle.
Sitat av Eager Igor
Hva med å gjøre det til en rutine og vane og tenke på noe gøy, noe du finner glede i å gjøre, noe herlig du husker å ha opplevde tidligere i livet..??
Straks du penser inn på denne tankerekken, vil du automatisk begynne å smile over de gode minnene/ tankene du fyller bevisstheten din med.
Gjør du dette rett før du skal i møte med andre folk, vil du innlede møtet med et smil om munnen. Så kan du heller henge med geipen utover i samtalen, om det ikke er noe hyggelig dere samtaler om..? ;-)
Spennende tanke, og er godt utprøvd uten noe særlig godt resultat, har egentlig ikke så mye gøy å bra å tenke tilbake på, ting har vel vært ganske flatt. Problemstillingen er ikke at jeg ikke klarer å smile/le men at det er veldig slitsomt fysisk sett å gjøre dette hele tiden til enhver tid jeg er med andre