Kjenner meg delvis igjen, men det kommer veldig ann på personen jeg snakker med.

Hvis det er en nær venn så smiler jeg med en genuint god grunn, dvs pga noe morsomt personen sa eller fordi jeg koser meg i øyeblikket.

Hvis det er nye mennesker, hvor normen er å prøve å gi et nogenlunde ok førsteinntrykk, så kan det hende at jeg smiler for å kommunisere noe ala "jeg er vennlig", men det er ikke et like "dypt" smil som dersom jeg smiler av ren ekstase.
I sosialantropologi mener jeg å huske at dette heter inntrykkskontroll (engelsk: impression management). Folk med sterk anti-sosial personlighetsforstyrrelse f. eks. har en tendes til å være svært flinke til å kontrollere inntrykket de gir til andre personer. Med andre ord, svært gode på å smile falskt.

I tillegg har du situasjonene hvor du bare passerer en tilfeldig person på gaten. Her kan også smiling være mer en form for vennlig gest enn en måte å vise at man er genuint glad.

Så all in all tenker jeg at smiling ikke alltid er et symptom på det samme, det er mer situasjonsbetinget.