Vel, her er første utkast. Det det er nok litt for følelsesmessig til at det passer seg på trykk, så det stopper nok her.

Om ikke annet så føltes det godt å få dette ut, så det er vel å betrakte som litt lett terapi bare å få disse tankene ned på papir.
Jeg skrev visst også lenger opp at dette skulle bli ett skriv uten for mye følelser involvert, men der feilet jeg også maksimalt.
Men uansett, her er det. og ja det er nok noe skrivefeil for jo mer engasjert jeg blir i hva jeg skriver jo lengre frem foran tankene min flyr fingrene mine , men jeg har lagt fra meg tanken om å publisere det noen plass utenfor her.
Nå er den her kun for deres lesning.


(1/2)
Takk.
Takk for at du tok deg tid til og gi det jeg skriver her litt av oppmerksomheten din.

Før du rekker og miste interessen igjen, la meg rekke og si følgende. Jeg er hva samfunnet kategoriserer som en “fungerende Rusmisbruker” og med det så ønsker jeg og fortelle deg om toppene og bunnene i mitt liv, og hva det er jeg har gjort for og fortjene denne tittelen.

Så om du ikke allerede er avskrekket fra å lese videre, så håper jeg at du tar deg litt ekstra tid, sett deg ned, ta med deg noe godt og drikke, så ønsker jeg og fortelle deg om mitt liv i grove overfladiske trekk som en “fungerende Rusmisbruker”.

La meg gjøre dette klart med en gang.Min intensjon er ikke og fortelle deg at du står på feil side av historien, at du tar feil, og er forferdelig. kanskje frykter du at dersom det blir avkriminalisering av narkotika for flere enn de aller tyngste ii Norge så kommer det til og flyte fritt over med rus i gatene og overdosene kommer til og komme som perler på en snor?. Jeg er ikke her for å fortelle deg hva du skal tro og mene, Jeg vil kun atr du skal forstå.
Du skal du få lov til og ha akkurat den meningen du vil om min skjebne, om hva jeg og andre som meg fortjener for å leve de livene vi gjør.
Det enest jeg vil er at du forstår hvorfor jeg gjorde det, at du klarer og ta ett skritt tilbake fra din vanlige mening om “slike som meg” og høre på meg og hva jeg har og si.

Er du her enda? Flott.

Jeg ble født i sommeren 1981 og min mor, som bragte meg opp som alenemor på 80 tallet i en liten konservativ bygd i indre Agder hadde sine indre demoner som hun sloss mot, akkurat som meg. Hun vokste opp med seksuellt misbruk, fysisk og psykisk misbruk, med en alkoholisert far som var fysisk nok til at hennes mor svevde mellom liv og død mer enn en gang i hennes barndom.
En gang brukte han kniv på henne, og skar av henne det ene brystet mens min mor måtte se på i en alder av rundt 13 og hun ble også vitne til flere forsøk der moren prøvde og brenne ned hele huset med hele familien inne, for og utslette familien i sin helhet.
Så hun ble liggende søvnløsi senga mer enn en natt og ikke vite om hun kom til og overleve natta. Heldigvis/desverre ville skjebnen det annerledes.

Forståelig nok ble min mor såpass preget av dette at hun utviklet et sterkt alkoholproblem fra jeg var født, og hun slet med psykotiske anfall,urasjonell angst og spontane raseriutbrudd som var fysisk destruktive på omgivelsene sine. Og alt dette ble forsterket når hun drakk, noe som var ofte.

Og midt oppi dette ble jeg født.

Jeg har mine første minner om utagerende fest, frykt, knusing skriking og slossing fra den tiden fra jeg knapt kunne gå. Jeg husker hvordan min mor brukte meg som ett våpen mot min far som gikk fra min mor under graviditeten, uten at jeg vil gå dypere inn i dette for min egen anonymitets skyld.

I en alder av seks ble jeg for første gang voldtatt og denne personens hus låg langs den eneste veien jeg hadde til og fra skolen. Noen ganger klarte jeg og komme unna, andre ganger ikke.
Jeg utviklet ett enormt selvhat, selvhat til min eksistens, selvhat til min egen kropp… og jeg hadde ikke engang begynt på skolen, som på den tiden var i syvårs alderen.
Jeg fortalte min mor om det, og ingenting skjedde, det skulle ikke snakkes om, hun forklarte meg aldri hva som hadde skjedd, at det var galt, at dette var en voksen ting.
Dette gjør at det er ytterst sjeldent at jeg nå som voksen klarer å ha sex uten at tankene kommer og ødelegger, viser gamle bilder, gamle minner og følelser.

Jeg vokste opp uten venner, og det lille jeg fikk av oppmerksomhet av andre mennesker og elever ved min skole var mobbing, regelmessig grisejuling, håning og ødelegging av mine ting, regelmessig ildpåsetting av sykkelen min og så videre. dette pågikk fra jeg begynte på skolen i 1988 til jeg ble uteksaminert ved videregående skole i 2000. På tross av at alt dette skjedde, så slo jeg aldri tilbake, fordi jeg ville ikke skade.

I en alder av rundt 9-10 var første gangen jeg prøvde og be skolen om hjelp gjennom å snakke med helsesøsteren der. Alt som kom ut av denne bønnen om hjelp var at hun ringte min mor og spurte om dette var sant, noe som resulterte i at jeg ble presset hjemmefra til og stå foran dem og fortelle dem at jeg hadde løyet om det for å få oppmerksomhet av min mor.

I en alder av 12-13 prøvde min mor og skyte seg selv rett før jeg kom hjem fra skolen i ett håp om at jeg kom hjem og fikk se hennes dramatisk exit ut av denne verden… Hun overlevde.


I en alder av 13-14 skar hun seg selv opp, og kjørte kniven inn i seg selv i håp om at jeg skulle finne henne død når jeg kom hjem fra skolen… Jeg kom hjem til blod over hele huset, men Hun overlevde.

Det har vært pilleoverdoser, og flere forsøk på selvmord.


I en alder av 14 krysset jeg min aller første farlige grense: Jeg tok med meg en kniv på ungdomsskolen, jeg lovte megselv at om den ene personen som kom ofte for å ta meg kom for å ta meg den dagen, skulle jeg sørge for at det ble den siste.
Heldigvis for oss begge, så hadde han andre barn og plage den dagen, og jeg turte aldri og gjøre dette igjen.

I en alder av 17 tryglet jeg om hjelp igjen. På den tiden hadde jeg også to brødre på 5 og 6 år, denne gangen til psykolog i DPS, jeg ba om hjelp om å få Barnevernet på banen, svaret var at “jeg var snart 18, så det var ingen vits”
“Men hva med mine to brødre, de er fortsatt små” sa jeg. “Om ikke annet må du hjelpe dem”
Det ble avfeiet, og jeg husker enda ordene klokkeklart “ nei det er egentlig ikke noe og gjøre”
Det var ikke før mange år senere jeg lærte at psykologen jeg snakket med var en av min mors aller beste veninne.


Som voksen nå, så fant jeg ut at barnevernet fikk ett anonymt tips om oss mens jeg var 17 år…. Og saken var blitt henlagt uten å i det hele tatt sjekke opp tipset.
Min mor var uvitende om tipset før det plutselig kom ett brev i posten om at saken mot henne var henlagt.
Jeg trenger vel neppe beskrive bitterheten jeg følte for deg som leser dette. Tenk hvor annerledes skjebnen både min og mine to yngre brødre kunne vært om vi bare ble hørt og sett.

Jeg kunne gått inn i detaljer nok til og fylle en bok, men jeg skal ikke ta mer enn nødvendig av tiden din. Jeg forteller deg dette kun så du går en grunnlkeggende innsikt i HVORFOR jeg ble formet til den jeg til slutt ble. Jeg trenger neppe fortelle deg om hvordan skrikene til min mor, knusing av ting, de psykotiske anfallene hennes, alkoholismen og hvordan min hverdag ute i verden med andre fortsatt sterkt påvirker meg i en i en alder av 40.

Jeg forteller deg dette kun så du kanskje klarer og sette deg litt inn i hvorfor jeg sakte men sikkert endret mentalitet fra å være den lille gutten som på tross av alt som skjedde fortsatt var glad i mennesker selv etter tre tiår med å bli foraktet og hatet for å eksistere fortsatt ønsket de rundt seg det beste og ønsket bare og være der for andre.

Desverre kan ett menneskesinn bare være uskyldig frem til ett visst punkt, ønsket mitt om å hjelpe og være der for andre ble sakte men sikkert vridd om til ett groteskt ønske om å skade andre på værst tenkelige vis.
Bitterheten som sakte vokste seg frem gjennom sprekkene ble mer og mer tydelig og dette ble til slutt til ett hat, ett hat såintenst at jeg var farlig for mine omgivelser, JEg var en tikkende bombe. Jeg næret ett enormt Hat til samfunnet, Hat til alle de som ikke hørte på meg når jeg tryglet, alle de som holdt meg nede og i dag lever flotte bekymringsløse liv med familie… og ikke minst: Hat over å fortsatt være i live der jeg ikke hadde noe mer i beltet enn en psyke som hadde snudd seg mot sin egen eier..


Jeg hatet verden så intenst at jeg håpet at alt vondt og smertefullt skulle ramme dere alle. Det hatet inkluderte garantert deg som leser dette, desverre.

Jeg var en mann uten empati for andre, jeg var en mann uten verken vilje eller ønske om og være en del av samfunnet og jeg ønsket genuint å se den brenne for hva den hadde gjort mot meg. Jeg kan se deg rett i øynene uten og blunke og si at jeg hadde ikke hatt noen moralske problemer med å kveste deg for livet. Hadde min handling sendt deg i rullestol for livet så hadde jeg vært fullstendig likegyldig til din nye skjebne.

Det å bli tatt fysisk på, selv de som ble gjort med omtanke registrerte refleksene mine som fysiske slag, som noe farlig og ukomfertabelt og jeg ansåg megselv som en kar som snart kom til å måtte sone for å ha ødelagt andre.