Sitat av
Bothrops
Ble diagnostisert med det samme for et halvt år siden. Har kronisk dårlig selvtillit, komplimenter er mistenkelige og folk som er interessert i meg må det være noe seriøst galt med. Det er mye å be om at folk skal være glad i deg når du ikke er det selv. Hvis de er glad i deg så vil de hjelpe og trøste, men hvis det aldri funker så blir de vel lei etterhvert.
Jeg syntes det er noe trøst i nihilisme. Nihilistiske filmer og tv-serier kan være litt oppløftende faktisk. Hvis jeg klarer å overbevise meg selv om at alt er meningsløst så er jeg i ganske godt humør en stund. Men så kommer alltid virkeligheten klaskende og man begynner å sammenligne seg med hvor vellykka man tror andre er osv. Et tips hadde kanskje vært å være veldig var for sosiale medier. Det blir fort mye negativitet av det hvis du sammenligner livet ditt med glansbildene folk legger på facebook.
Du har et liv ihvertfall, jobber og er ute og treffer folk. Tenker å si ikke gi opp, men jeg veit ikke om det hjelper. Jeg ga opp og det blei litt bedre.
Jeg har vært i to forhold og begge gikk nok lei når alt kom til alt. Han første holdt dog ut lenge, men jeg mistenker at han brukte meg gjennom hele forholdet av ulike grunner, så er ikke rart han holdt ut (dette er ikke sykdommen som prater, han er faktisk en skikkelig drittsekk). Han andre holdt ikke ut så lenge, og ble sur når jeg ikke tok imot komplimenter osv, og kunne virkelig ikke forstå at det var så vanskelig å si "takk"..... Føler med deg.
Kan du anbefale meg noen nihilistiske filmer og serier?
Sitat av
_abc_
At folk som er syke eller har det vondt får hjelp er en selvfølge i min verden. Enten problemet er en vond rygg, kreft eller det er noe psykisk. Alle har rett til å ha et så bra liv som mulig. Også du. Slik du beskriver hverdagen din bør du absolutt snakke med fastlegen og få timer hos psykolog.
Jeg har ingen gode råd utover det. Håpløsheten du kjenner på kan jeg relatere til, slik har jeg hatt det selv i depressive perioder. Det eneste jeg vil si til deg er at ting blir bedre, du vil få mer håp og du vil kanskje raskere få fremgang og oppleve mestring og få positive erfaringer om du oppsøker legen og ber om psykolog.
Jeg er enig, men jeg føler ikke jeg er "syk nok". Noen ganger føler jeg det, spesielt når selvmordstankene herjer som verst, men så går det jo over og da er alt "ok". Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje ikke vil bli frisk? Altså jeg kan hate meg selv og livet skikkelig hardt men siden jeg føler at jeg ikke er verdt det og at ingenting vil fungere uansett så er kanskje ikke viljen der? Da er det ikke rart behandling ikke fungerer. For hvorfor skal jeg gidde å bli frisk, så stygg og fæl som jeg er? Har kosa meg med serie og sånt i kveld og hatt det skikkelig fint, gikk på do i sted og så meg i speilet og tenkte herregud, få slutt på det her... Tenk på de stakkars menneskene som ser det stygge trynet ditt. Tenk på de på jobben som ser deg ofte. De må være lei, veldig lei. Og nå føler jeg meg dårlig og vil gråte. De stygge tankene og ordene kommer automatisk, det er jo automatiske tanker jeg har hatt siden jeg var ei lita jente. Husker når jeg gikk på barneskolen hvor ofte jeg gråt fordi jeg syntes jeg var så stygg og jeg var så lei meg fordi jentene ikke ville prate med meg, og noen ganger kom de på besøk men det var kun for å leke med tingene mine. Det skjedde at de ba meg gå ut av rommet, så da satt jeg utenfor rommet mitt mens de lekte med tingene mine. Og så ble jeg invitert på besøk noen ganger for så å bli stengt ute. Husker en gang jeg var i bursdagsselskap, og en av guttene gjorde narr av meg og sa stygge ting og hadde det morsomt på min bekostning. Alle lo av meg.
Haha se på meg så tragisk oppvekst jeg har hatt.... Eller ikke. Jeg må slutte å syns synd i meg selv. Men jeg tenker litt tilbake på den lille jenta som faktisk ikke har forandret seg i det hele tatt. Jeg husket at jeg tenkte i tenårene at ting ville bli bedre. Jeg ble ikke fryst ut eller mobba på ungdomsskolen da, hadde venner der og det var fint, men så ble jeg syk i 9. klasse (deprimert, begynte å skade meg, det ble plukka opp og jeg havna på BUP). Når jeg var 16 tenkte jeg at når jeg er i midten av 20 årene så har jeg sikkert tatt verden i mine hender og jeg ville være normal og ikke lenger syk. Dessverre.
Sitat av
Revbatim
Kompisen min hadde heftig angst og slet med selvmordstanker. Han hadde også prøvd flere år med offentlig psykolog etc. Han fant en dag en film på nettet og fortalte meg at den endra alt for han. Sjekka det ut selv og opplevde at det var noe i det, følelser jeg har bært på lenge som har ubevist gnagd på meg men jeg bare har prøvd å legge lokk på dem eller ignorere dem ble plutselig oppløst og var nå åpenbart for meg ikke-problemer som jeg selv skapte når det rent faktisk objektivt sett ikke eksisterer utenfor mitt hode. Sjekk det ut hvis du er interessert:
https://www.youtube.com/watch?v=CADTkM1aoP8 Det ligger mer materiale i "bukta"
Kan sjekke det ut, takk!
Sist endret av Mafakkaz; 5. september 2020 kl. 00:40.