Fordi jeg ikke får sove stort sett. Oftere enn ikke blir jeg liggende, da jeg gjennom mange år har gått med søvnunderskudd og har ikke energien til å legge inn innsatsen som jeg burde lenger.

Det varierer. Musikk og interaksjoner med folk jeg stoler på er de tingene jeg setter mest pris på, og som har gitt meg mest glede gjennom livet så langt.

Til jeg finner gleden i gamle interesser igjen, eller finner noe annet jeg liker.

42!

Både ja og nei. Jeg er ikke redd for det som skjer hverken før eller etter det tidspunktet, men akkurat opplevelsen når man dør er så satans skummelt at det vil jeg ikke igjennom igjen.

Alt. Det er et eneste stort kaos oppe i toppen, og kan tenke på flere ting eller konsepter samtidig. Med mindre jeg er veldig opptatt med noe og må fokusere eller blir distrahert. Jeg blir overveldet av all informasjonen jeg tar inn til tider.

Før gikk det mye i gaming, data og bil med et lite dryss av alt mulig annet mekanisk eller tekniske ting jeg har en interesse å lære om.
Nå er jeg usikker, da hodet mitt ikke vil samarbeide helt alltid så det meste virker egentlig bare dødskjedelig. Drev en periode med racing både på 2 og 4 hjul gjennom et tiltak finansiert av staten som ble lagt ned (noe som er så satans synd, for den perioden er desidert den beste jeg har hatt i livet.) hvor jeg fant ut at jeg både har en lidenskap og et talent for å kjøre bil.

Har ikke funnet noe jeg kan fungere i enda. Jeg har store problemer med å forholde meg til andre mennesker, noe som ikke akkurat passer inn i arbeidsmarkedet.

Det er veldig opp og ned, alt etter dagsform. På en god dag er det ikke noe stort problem, på de dårlige dagene er resten av dagen ødelagt hvis noe ikke går som jeg planla.

Ved og prøve å håpe på det beste på de gode dagene eller klare å overbevise meg selv at jeg gir faen hvis jeg har en dårlig dag.

I hvilken situasjon eller kontekst? Jeg har veldig forskjellige svar, alt etter hva du ser etter.

For det er den eneste måten jeg ser at jeg kan få en mulighet til å gjøre noe med den situasjonen og livet jeg lever. Jeg har ikke så mye igjen å tape, så da er det ganske mye lettere føler jeg også.

Dette høres kanskje teit ut, men det er utelukkende bare på grunn av de som av en eller annen grunn liker eller ser noe i meg. Jeg tror ikke de ville taklet det om jeg tok livet mitt uten å få store psykiske problemer. Håper jeg klarer å finne en annen grunn etterhvert, men akkurat den perioden i livet jeg er i nå, så tviholder jeg fast ved dette enn så lenge.