Jeg er kristen, og tror på Gud. Har vokst opp i en kristen familie, har hatt et kristent miljø i rundt meg hele livet osv... Og likevel, jeg kan ikke svare på hva Gud er. Jeg spurte engang en prest om det samme, og svaret var: Gud er alt, men ingen vet hva. Jeg tror at en av grunnene til våre mange religioner er at folk trenger noe og støtte seg til, noe/noen de kan se opp til og legge skyld på. De aller fleste føler det sånn, at det er godt og løfte litt ansvar fra sine skuldre.

Jeg har selv valgt og tro, men selvfølgelig under påvirkning av miljøet rundt meg. Jeg har blitt kritisert av mange for og tro på "den barnslige dritten der" som jeg fikk slengt etter meg av en gammel klassekamerat. Men det er godt og tro. Det er godt og stole på noen, og ha noen som tar ansvar. Og det er mer i mellom himmel og jord en vi vet om, det kan vi bare konstatere...

Sånne "vekkingsmøter" som du beskriver... Jeg vil kategorisere det som humbug. Men overbevisning kan være nok, Placebo-effekten er fin sånn. Mange snakker om spåkoner og healere, det er opp til hver enkelt og bestemme. Men man kan nok ta det meste med en klype salt, eller en spade for den saks skyld...

Men lykke til med troen, du trenger ikke og lese bibelen hver dag og leve i totalt sølibat, det er opp til hver enkelt og bestemme. Jeg leser nesten aldri bibelen (bare om jeg vil lese noen blodige voldshistorier...), ber kanskje en kveldsbønn før jeg slukner og banner litt for mye... Men det viktigste er, som en eldre dame forklarte meg, og ta Jesus inn i hjertet sitt, for Jesus er frelseren.

(Føler at dette ble et innlegg som er litt for... Partisk, men la gå.)