Jeg tror du gikk glipp avpoenget mitt. Sett at jeg en soldat som må velge en tue å kjempe til døden på - men at jeg fritt kan velge en tue hvor det garantert aldri vil komme trefninger. Da er jeg fullstendig trygg. Mitt høytidelige løfte om å ikke vike en meter for fienden og å kjempe til siste bloddråpe verdiløst, for jeg kommer aldri til å måtte forsvare påstanden i strid.


Slik blir det også med denne garantiordninga di. Partilederne kan velge saker som er trygge. Det er for eksempel helt utenkelig at Norge går ut av EØS eller NATO med det første, så da er det helt trygt å love fortsatt medlemsskap i disse institusjonene. Eller de kan love noe som synes konkret og aktverdig, men som egentlig er såpass vagt at ethvert resultat kan tolkes som en suksess. Hvis noen lover "forbedringer i eldreomsorgen", hvordan skal det bevises at det ikke har skjedd? Selv om jeg økser i budsjettet med en kraft og entusiasme som ville gjort Kubrick stolt og legger ned både sykehjem og eldreboliger, så vil jeg alltids kunne fremme argumenter om at jeg egentlig har gjort ting mye bedre. Dårlige argumenter, kanskje. Men so what? Hvem skal dømme meg for brudd og etter hvilke kriterier? Og det finnes andre strategier. Man kan for eksempel love noe som garantert vil skje uansett - hva med flere elbiler på veiene? Du trenger ikke gjøre en damn shit for å få flere elbiler på veiene, det går av seg selv. Politkerne kunmne selvsagt forhindret det hvis de ville, men hva skulle det være godt for?


Derfor er denne garantiløsningen fdu foreslår dødfødt. Den blir nok et forhandlingskort de kan bruke mot hverandre, men med litt taktisk innsikt - og det har faktisk rikspolitkerne, stort sett - så vil man kunne love selvfølgeligheter som aldri vil bli utfordret. Ser du nå poenget?