Joda, Aspergers kjenner jeg til. Men påstår du at alle/flesteparten av mennesker som har Aspergers aldri har venner, kjærester og barn? Det tror jeg ikke noe på. Det virker som du lemper alle dine problemer på diagnosen. Kan det være andre faktorer som spiller inn? F.eks. dine holdninger og måten du tenker på?

Det er mulig å lære å leve med Aspergers, korrigere tenkningen og atferden, men det krever innsats. Mye lettere å bestemme seg for at man er dømt til å være slik for resten av livet, lempe alt på tilstanden sin, fraskrive ansvaret for eget liv og ruse vekk alt av ubehag. Det er det jeg mener med feile holdninger. Det er der du må rette fokus.

Du skriver at du har hatt perioder med rusfrihet. Men hva gjorde du mens du var rusfri? Har du gjennomført ett par runder med selvgranskning og implementert noen aktive tiltak for å forbedre situasjonen? Kanskje gått til en god psykolog og fått terapi i form av CBT (som er midt i blinken for folk med Aspergers: https://www.clinical-partners.co.uk/...tment-options?)

Rusfrihet alene fikser ikke de utfordringene som fikk deg til å begynne med rus. Du må ta ansvar for eget velvære. Alt er bare kjemi, ja, men det å endre egen hjernekjemi slik som du gjør ender bare opp med personlig stagnasjon og økende ubalanse. La oss si at du får resept på Xanor, så mye du vil - hva gjør du når du kommer til det punktet hvor du kan spise et helt brett uten tilstrekkelig angstlindring? Få utskrevet flunitrazepam som til slutt ender på samme viset? Ikke snakk om hvor mye benzo i store mengder over lengre tid vil påvirke deg kognitivt. Jeg tipper du får demens i en alder av 50.