View Single Post
Sitat av Galan Numik Vis innlegg
************** - Trådstarter - *****************
Hei!

Det er lenge siden sist,
og jeg beklager på det dypeste at jeg ikke har oppdatert.

Jeg valgte rus framfor selvmord.

Bruker som regel hasj for nervene og rivotril for angsten samt Sobril.
Prøver for det meste av annet som kommer min vei, men sprøyta kommer aldri til å skje.
Holder meg innenfor en viss grense selv om jeg kan være på en amf tur noen dager etc.

Prøver egentlig bare å loke meg mest mulig vekk fra livet og ekstistensen min så mye som mulig,
samt holde på maska foran familien.

I de månedene som har gått har jeg klart meg gjennom dagene
uten alt for mye ubehag, men sjelen torturer meg når jeg ikke er rusa lenger.
Nå har jeg gitt det ca et halvt år extra, og jeg begynner
å bli så sliten at jeg gleder meg veldig til døden.

Jeg tenker på det hver eneste dag.
Døden har nå blitt min 'venn', og den gir meg håp selv om det kan høres litt merkelig ut...
Det blir fred. Fred fra alle intenste følelser som knekker meg ned hver eneste dag,
og det tar endelig slutt.
Jeg er ikke troende, å tenker at alt blir svart når vi forlater denne planeten.
For meg betyr det fred.

Jeg har en nydelig litten tass springede rundt i huset som gir meg stor glede,
men iforhold til det intense følelsenivået smerten ligger på generelt går det ikke opp......

Jeg er 29,men har villet slippet livet siden jeg var 12 og den følelsen har sittet der siden...
Jeg har vært innlagt mange ganger,
står på riktig dose og det er ingenting som kan bli gjort bedre.....
Nå har jeg holdt ut så lenge at jeg er på kanten av planlegging hver dag,
og har skrevet avskjedsbrev osv....

Jeg har fortalt 2 i familien
at det kan komme en dag snart der jeg ikke våkner, og at de skal vite jeg elsker dem
den dagen jeg blir borte.
De reagererte med tårer men sa takk for at jeg holder ut for familien sin del.

Det som har holdt meg i livet i disse månedene er innlegene DERE kom med.

Det takker og bukker jeg for <3

Jeg ville bare oppdatere hvilket valg jeg tok og veien videre så dere vet at jeg lever enda.

Godt at det finnes gode mennesker i verden!
Peace and love. Nå er det 420 baby, så får vi se hvordan det går framover.
Takk for alt <3
Vis hele sitatet...
Godt å høre fra deg!
Men trist, veldig trist, at ting heller ser ut til å ha blitt verre.

Du sier lenger oppe her at du har slitt med disse tankene fra du var 12.
Skjedde det noe spesielt da?

Du fikk store problemer da du var 12.
Du sier også at du har rushistorikk, og mange innleggelser.
Du er bipolar.
Og får medisiner mot dette.
Men du sliter med tomhet og følelsesløshet, eller hvilke ord du brukte.

Her er hva jeg tenker:
Hvis du begynte å ruse deg tidlig, og har gjort det jevnlig i alle disse åra, er det sikkert at du er bipolar?
Jeg.vet om mange misbrukere som er diagnostisert som bipolare. Etter min mening er de feildiagnostisert. Når man ruser seg over lengre tid, blir man veldig ustabil mentalt.
Et par av mine bekjente har følt seg helt tomme på feks Prozac.
Selv gikk jeg på Cipralex, og var som.en.død hjerterytme. Helt jævlig.
De to bekjente oppmuntret jeg til å slutte med Prozac. Og de har det mye bedre nå. Legene mener fremdeles at de er bipolare. Jeg er uenig.

Lan det være at du har fått feil diagnose, og feil medisiner?

Du tortureres av din egen psyke.
Er det angst du har? Tvang?
Du nevnte noe med spisevegring.
Har du fått hjelp for sistnente?
For det er en.jævel som ødelegger deg helt!
Den er hard å.få bukt med, men det er mulig!

Jeg ville anbefalt deg et siste forsøk.
Søk.deg til Modum.
Der er de helt utrolige.
Også ville jeg kutte ned på medisiner, så mye som mulig. Prøv å være så medisinfri som mulig. Først da kjenner du de ekte følelsene, og kan jobbe med dem.
Og vær helt ærlig med terapeutene. Ofte holder man tilbake, av ulike grunner.

Gi det frem til jul. Med aktiv behandling av nye leger, som vil redusere medisinene.
Sobril gir jo angst! Den fikser ikke hovedangsten, og legger til ekstra angst grunnet abstinenser.
Modum har hjulpet folk med den.mest alvorlige tvang. Folk som var gitt opp og hadde gitt opp.

Du sier at barnet gir glede. Det er jo bra! Da kan.du.føle glede!
Men.det går ikke opp, sier du. Fordi du plages mer enn.du føler glede.
Livet går ikke opp.
Det går aldri i vater. Man føler aldri like mye glede og lykke som kjipe ting.

Jeg tror også at hvis du.fant en.interesse,noe du kunne bli oppslukt av, ville du.merke at du kobler ut de vonde tankene.
Det som funker for meg, er å.gå tur med hund. Da må jeg ha fokus på hunden. Jeg har ikke tid til å kjenne på angst, noia og tvang, da.
Også er jeg.med i Angstringen. Det har gitt meg masse. Mest i.form av at jeg er en ressurs for de andre i gruppa.
Hvis du orker å lese det jeg skrev til en person over her, gjelder mye av det for deg, også.
Tenker jeg.
For jeg tror ingen er fortapt.
Jeg tror det er håp for alle, bare man finner ut hva som egentlig er bakgrunnen, og man får gjort noe med dette.
Det er MYE feil diagnoser, og påfølgende medisinering.
Og da er det ikke rart folk har det helt ulevelig.

Masse, masse lykke til!
Jeg håper du bestemmer deg for å gjøre et forsøk til!
Jeg ser at rusbruken din også øker litt. Nå er det amf, også. Man.tror det hjelper. Det gjør ikke det.
Er du suicidal, og begynner i den.lomma, går det én veg.
Du kan ha så mange prinsipper du bare vil.
Mulig du aldri rører nåla.
Men at du begynner å røyke H, feks, er høyst sannsynlig.
Ddt finnes vel ingen bedre escape enn H?
Igjen, jeg håper du har et lite håp inni deg.
Hrip det med begge hender, og få deg selv lagt inn på Modum eller tilsvarende.

Jeg tenker på deg, og ønsker at du skal få et levelig Liv. Et greit, langt Liv, så du får se kidden begynne på skole. Sykle, spille fotball. Få seg kjæreste, bli konfirmert. Bli gift, få et godt Liv.
At dere har parallelle, gode Liv.
Sist endret av Weiland; 16. juni 2018 kl. 12:32. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.