Det er jo så mange flotte ting å se og gjøre og huske! For tre år siden kunne jeg ikke huske hva bestekameraten min sa om at en nær han var død, jeg huska ikke hvem som hadde sagt det eller hva det gjaldt, alt gikk i grøt. Så jeg var jo en ræva kompis også som aldri huska en dritt. Kunne ikke huske hvilken joke jeg lo av på Workaholics fem minutter før. Nå husker jeg så mye flott og fett, og de minnene veier opp for jævlige traumer jeg prøve å glemme av å ruse meg. In conclusion: ja livet er verdt å huske, om enn det så bare er det fine treet man gikk forbi på vei hjem fra jobb, eller den hyggelige kommentaren kassadama sa som gjør det enda hyggeligere å dra hjem å lage mat til seg selv og huske oppskriften man testa noen uker før som var drit god