Flott innlegg, moekkis. Jeg forstår hva du sier, jeg har selv god erfaring med depresjon. Greia er at folk får antidepressiva av ting som kjærlighetssorg, som vanligvis går over innen en måneds tid. Samme med andre ting. Folk som smiler og ler til de får vondt i magen praktisk talt daglig er trolig ikke veldig deprimerte. Når jeg har vært veldig deprimert har jeg gått rundt og kvelt gråt/hat og andre følelser, et punkt mistet jeg faktisk alle følelser - det var faktisk ikke ille, var ikke trist heller. Merkelige saker. Du påstår altså at antidepressiva ikke flater ut følelseslivet til folk? Argumentene dine er greie, og jeg ser hva du mener og jeg benekter ikke teoriene umiddelbart. Jeg har hørt fra folk som har gått på det, at de mister all empati for andre, selv årevis etter slutt. At de ikke føler noe spesielt i begravelser etc. og at de mister ''ilden'' i den forstand at dersom de f.eks brenner for politikk eller liknende begynner de å bli mer likegyldige til ting, og fokuserer mer på overfladiske ting som tv-programmer og you name it. Litt som hva du ser hos en som begynner å røyke mye weed daglig.

Nå er det helt klart et velkjent fenomen at mennesker skjuler følelsene sine og alt virker bedre en det egentlig er. Jeg vet også at det er blitt ''mainstream'' å være deprimert og mange sier de er det uten å være det for oppmerksomhet etc, etter å ha sett Twilightserien. (Dette var satt på spissen for å kunngjøre et poeng.) Andre er også kun smådeppa, og deppa over ting som helt fint går over. Klart, jeg er helt for antidepressive legemidler for mennesker med sterk vedvarende depresjon, men jeg vemmes av tanken på 18 år gamle jenter som gomler sterke medisiner uten å trenge det. Vil ikke at de skal ødelegge seg selv. Da spesielt venner av meg. Vil at diskusjonen skal omhandle de psykologiske virkningene av SSRI på følelseslivet på godt og vondt, for å avdekke hvorvidt dette preparatet flater ut følelseslivet til folk.