Du har fått med deg mange gode tips allerede, men det er en viktig ting å huske på: Det du ser, hører og leser av "mamma-nyheter" i sosiale medier er en glorifisert versjon av sannheten. Det er ingen som har kapasitet til å kjøre en smilende photoshoot når de er på tredje måneden med kolikk, for eksempel. De aller fleste holder seg til å rapportere de store gledene innimellom, men lar pent være å belyse alle de tingene som betyr noe. Så husk å ta alle slike inntrykk med en GOD dose salt. Det samme gjelder "tips og triks" fra forrige generasjon og kjerringråd generelt. Barn er sykt forskjellige, og det er ekstremt frustrerende å høre "Ja, men vi gjorde bare sånn så ble alt bra!", for det er langt i fra alt som fungerer fra alle.

Så, vær skeptisk til informasjon du får. De godkjente artiklene hos Ammehjelpen, og tingene som helsepersonell forteller deg, kan du vanligvis ta for god fisk, men selv de er ikke helt oppdaterte på nyeste forskningen. Man kan fortsatt få råd om å la barnet gråte seg i søvn for å lære det å sove på egenhånd (Ferbers metode), eller at man bør unngå en drøss med matvarer for å redusere sjansen for kolikk, og unngå en haug allergener - noe som bare gjør vondt verre. Det mangler ikke på tilbud om hjelp og oppfølging av barn, men du må være bevisst på hva du går til.

Mer direkte angående spørsmålet ditt, så er det mange som i sitter i din situasjon. Det er ingen automatikk i at man er låst til å bli glad i barnet sitt fra første sekund. Det kan godt hende det utvikler seg et slags Stockholm-syndrom blandet med det man investerer så mye tid med barnet at man til slutt føler at "jeg gjør dette fordi jeg er glad i det". Men barn gir så mye tilbake igjen i forhold til hvor mye du investerer i de, og selv om det er litt skeivfordelt i starten, så føles det verdt det etterhvert.

Mange i din situasjon er folk som har fått barn etter en fuktig natt på byen, og om det barnet bæres frem så blir det nok en ekstremt stor omveltning for de. Forskjellen med deg er at du allerede er i et stabilt forhold, og da blir det mindre å endre på. Det blir nok noen nye søvnrutiner, du blir borte fra jobb en stund, og kroppen din kommer til å være ugrei en stund etter fødselen. Det blir vanskelig å finne tid til seg selv oppi det hele, og det er utrolig viktig at begge foreldrene er klar over dette, og kompenserer for hverandre. Man må gi hverandre en pust i bakken, f.eks. la en få sove ut en morgen mot at man får sove ut en annen gang. Og så må man huske å pleie forholdet også, og ikke bare erstatte kjærestetiden med barnetid. Mange forhold går i oppløsning i løpet av det første året. Jeg mistenker at hovedgrunnen til dette er nettopp det at man ikke husker på å være et par av og til også. Hormonene, lite søvn og det å leve oppå hverandre under samme tak i et år hjelper også dårlig på. Tid blir en svært viktig ressurs fremover, og du må være flink å disponere den.