Sitat av mentalmelt
Å lete etter bevis for noe overnaturlig som liksom skal bevise at Gud eksisterer er jo helt på barnehagestadiet. Alt er naturlig, også Gud, og uansett hva du finner av "bevis" så vil det alltid kunne forklares gjennom alle de kjente perspektivene før eller siden, som for eksempel fysikk og matematikk.
Gud er noe du forstår, eller ikke forstår, bevisene er jo rett forran deg hele tiden. At du eksisterer, at materie og energi finnes, at du lever og sanser, at noe som helst eksisterer i det hele tatt. Det er jo et helt ufattelig mysterie alt sammen, men om man velger å innse det som Gud eller ikke er jo opp til hver enkelt.
Skal man komme noen som helst vei så må man jo i det minste bli ferdig med den barnslige tanken om at Gud er noe separat fra oss og resten av verden. Det sier seg selv at vi ikke snakker om en mann, eller en skapning som sitter og styrer universet. Å lete etter bevis for noe sånt er jo selvsagt helt døfødt..
Corect me if im wrong, men var det ikke dette Buddah kom fram til?
Jeg selv vet ikke helt, er ganske enig med Mentalmelt her egentlig.
En av mine teorier er at man gud må finnes, fordi at man velger og kalle noe det, akkurat som vi kaller en kjøttbolle for kjøttboller, for og ha et ord for den.
Om noen føler en form for kraft, og kaller den gud, og tolker den på en viss måte, så må jo gud finnes?
Hvis vi vet hva det er vi kaller gud, så vet vi at det finnes en gud. Dette er jo selvfølgelig velidig individuelt.
Det at du vet noe, og at noe kan bevises, er to forskjeldige ting slik som jeg ser det.
Etter min mening er det og leite etter gud litt feil, siden om man vet gud er der, eller om man tror på en kraft som man kaller gud, så kjenner man at den er der. Om noen andre vil kalle følelsen noe annet så er det helt greit. Det som er viktig for meg er hva jeg kaller den.