Vet ikke om jeg helt tørr starte ny tråd,
kommer sikkert til å bli bombadert med ett eller annet negativt om den,
men, jeg tar sjansen. Skal jeg "fortelle" det til noen,
så må det være noen jeg vet skjønner.

Jeg er deprimert. Og bruker narkotika.
Før var det gøy. Nå vil jeg ikke mer.
Eller, jeg vil, men kan ikke.
Depresjonen og angsten kommer til å bli sterkere,
og jeg føler allerede jeg kanskje er avhengi.
Jeg har alltid måtte ha drukket når jeg skulle ut,
jeg er unormalt sjenert av natur, men nå er det gått fra alkohol til andre ting.
Og ikke lenger bare "fest-rus."
Jeg bruker det som slags medisin mot angst og depresjon.
Det blir feil. Jeg kan ikke ruse meg viss det er av de grunnene.
Men, jeg klarer ikke slutte. Jeg sprekker. Alltid.

Jeg trenger motivasjon. For jeg er en svak person når det gjelder visse ting.
Og jeg trenger noe(n) som er verd slutte for.

Jeg fant noe. En person som var så lik meg at det var skummelt.
Av alle som har prøvd hjulpet meg,
er dette første gang det faktisk var realistisk.
Det kom til å skje. Og vi la planer.
Om morgenen skulle vi lete etter leilighet.
Den skulle være i nærheten av skolen min, så jeg klarer fullføre den.
Han skulle få seg jobb. Begge vil slutte.
Og begge fant den støtten vi trengte i hverandre.
Eg har aldri vert så glad som eg var då.
Vi snakket om hvordan vi skulle ha det i flere timer.
Alt var så perfekt. Om morgenen, lå vi å koste i sengen,
skulle straks til å dra for å begynne å se etter leilighet.

Døren til rommet åpner seg, og politimenn stormer inn.
Tar han med seg, og eg får ikkje snakket med han.
Måtte vitne.
En politifyr tok meg med til et kontor, og begynnte å spørre meg om mange rare ting.
Jeg har aldri vert i kontakt med politiet av sånne grunner før,
så visste ikkje ka eg skulle si, kunne si eller burde si.
Jeg bare svarte på det jeg visste.

Dro etterpå til politistasjonen for å se om jeg fikk snakke med han,
men han ikke. Han nekter skyld.
Men jeg har sagt noe da jeg vitnet som kan være med på å felle han.
Ryker han nå, er det min feil. Tror det var ett og 1/2 år han kunne få.
Fengsel. På grunn av meg. Han ville heller dø enn ryke inn igjen.
Jeg har ødelagt livet hans. Livet til han som skulle redde mitt liv.

Alt virker mye verre med en gang det skjer,
kanskje det er derfor jeg er så deprimert nå, vet ikke.
Da jeg kom hjem fra politistasjonen i går, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.
Jeg var forbredt på at alt skulle ordne seg.
men så reiser jeg hjem igjen, sitter alene, med suget.
Det skulle ikke bli sånn!

Vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg vil dø. Og jeg vil ikke dø. Vil heller ikke leve uten han.
Mest sannsynlig kommer jeg aldri til å snakke med han igjen,
jeg tørr ikke ringe i nøktern tilstand, og vil ikke ruse meg for å klare det.
Og han vil sikkert ikke snakke med meg heller, så det er sikkert ingen vits.
Jeg ville heller ikke ha snakket med noen som har ødelagt livet mitt.

Jeg vil skru tiden tilbake. Jeg vil fikse alt.
Si jeg ikke visste noe om det, så de ikke fikk vite noe fra meg.

Det skjedde igår morres, og jeg klarte meg ikke være hjemme
uten å ha noe som fikset det. Vil bare sove nå, og våkne så jeg kan reise å kjøpe mer.
Men får ikke sove. Trykkte i meg et halvt gram siden tidlig i kveld.
Avtenning nå. Og tankekjør.
Jeg vil ha orden, jeg prøver!
Psykolog går jeg til, men har begynnt å miste troen på det etter snart tre år.
Har en mor, og et par streite venner som jeg vet støtter meg.
Har ikke hatt noe særlig kontakt med "rusvennene" mine heller.
Men allikevel klarer jeg ikke motstå.
Hva er galt med meg! Burde vert takknemlig for at jeg idet hele tatt har noen.
Men alt virker håpløst.

Noen som kan gi meg råd? Eller fortelle meg noe som hjelper.
Må vel være passe desperat sikkert, når eg klager slik som dette på nettet,
men ingen vet hvem jeg er her, det er lettere.


Det ble en jævla lang post..