Siden fokus og konsentrasjon er viktige faktorer både i utdannelse, arbeidsliv og på den sosiale arenaen så får ubehandlet ADHD for mange veldig dramatiske og dyptvirkende konsekvenser. Isolasjon, manglende nettverk, vanskeligheter med å beholde jobber, etc. Ofte kan slikt lede til ytterligere følgeproblemer. Dette alene kan utløse alvorlige depresjoner, lavt selvbilde eller trigge overdreven rusbruk. Noen blir utagerende, andre kan ty til vold mens mange blir selvdestruktive. Dette kan igjen lede til å komme i faresonen for å blir svingdørspasienter i psykiatrien.

Mener jeg en tid tilbake leste en studie der kognitiv terapi hadde gitt gode resultater for endel med adhd. Da er det kanskje en vei til å minske medisinbruken på sikt. Kognitiv behandling virker for noen og virker mindre godt for andre, det har man sett fra feks psykiatrien.

Jeg tenker vi gjør mye rett idag i forhold til adhd. Men kanskje skulle vi klart å få ned tiden det tar å gå gjennom en utredning? Medisinering kan gjerne være førstevalget siden det kan gi raskest effekt. Spesielt for de som er i skolealder vil det jo være vesentlig å miste minst mulig faglig. Det kan være rimelig vanskelig å klare å ta inn og tette alle kunnskapshull om diagnosen kommer i 9 eller 10 klasse. Men om diagnosen kom langt tidligere og medisinering startet tidligere så ville det kanskje ikke vært særlig mange hull å tette.

Det er heller ingen motsetning mot å lære opp de med diagnosen i hvordan de kan klare seg uten medisiner på sikt. Eller å kjøre parallelle løp. Mtp ventetider for terapi etc og få timer med langt mellomrom så snakker vi jo uansett om relativt langvarig behandling med terapi for å evt. kunne leve et velfungerende liv med adhd uten medisinering.