Som deg. Ikke fordi jeg går nærmere døden, men fordi tiden som «ung og vakker» nærmer seg slutten mer og mer. Denne gikk bort med depresjonen. Det er egentlig forventet at jeg har barn, hus/leilighet og jobb men jeg driver og tar igjen de unge årene.
Jeg også er redd for hvordan jeg vil reagere når mamma dør. Evt min bror og. Og hvordan jeg selv skal dø. Og ikke minst, tiden før døden. Skal man lide mye, hvor fælt det er å bare ha graven å se frem til. Ikke vits å sikte mot noe karriere, søke noe nytt, for du er gått ut på dato.
Sitat av
Alf
Det snodige er att vi er redd for å dø når vi har det jævlig. men når vi har det bra, så tenker vi ikke på det.
Ett lite paradox.
Jo det gjør vi. Det er slik dagen klapper sammen. Har det bra, til man tenker over at «oi! Jeg føler lykke!! , men... er det vits? Skal dø en gang, vits med alt slitet?»
Sist endret av Dreamliner91; 6. desember 2020 kl. 18:09.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.