En ting er sikkert, om du bruker mye av tiden på å bekymre deg over døden mens du er i livet er du allerede "død", det å dø tror jeg er veldig naturlig, tross alt like naturlig som å bli født, kroppen vet hvordan den skal handle når den tid kommer. Det å bekymre seg for døden når du lever er vanskelig, men enkelt forklart helt unødvendig. Det blir som å ha brønnen full av vann, men allikevel alltid være redd for å gå tom, den tørsten slukker ingen brønn.

Det som verre er, er at tanken på døden kan bli altoppslukende og snike seg inn i alle aspekter av det levende livet, hva skal du med noe som helst, når ingenting tross alt kan redde deg fra den harde virkeligheten at livene våre, objektivt sett er meningsløse og det siste vi får i denne meningsløseheten er intet mindre enn døden. Så forgjeves.

Det døden også forteller deg om du lytter, er hvor mye du gruer seg til å miste de du er glad i, den setter lys på de viktigste menneskene i livet ditt og gir deg muligheten til å bruke den tiden du har på det du kjenner betyr mest for deg, utnytt det. Ikke kast bort tid på døden eller de som allerede er død, bruk tiden på de som enda lever og som du vet er viktig for deg

Med det sagt, døden er min nærmeste følgesvenn og jeg blir aldri kvitt han, så jeg blei like godt venner med han, han vil egentlig bare hjelpe deg med å akseptere og bearbeide det som kommer til oss alle en dag, en av de få tingene alle levende deler, døden.