Jeg har alltid sett på meg selv som en empatisk person, og har følt at jeg har kunnet ta innover meg andres lidelse og «skjønt» hvor jævlig mye forskjellig kan være, men… etter jeg fikk barn selv, fy faken! Det er helt sikkert en klisjé, men alt som omhandler grusomme ting som skjer med barn gir meg klump i halsen og jeg kan tenke på det i månedsvis etterpå.

En sak som har satt seg spesielt godt handler om et seks uker gammelt prematurt spedbarn som ble utsatt for helt horrible ting: NRK-sak.

Et oversiktsbilde over alle skadene:



Det er fullstendig hjerteskjærende å tenke på hvor jævlig det barnet må ha hatt det og ikke minst hvordan det skal gå med barnet i fremtiden. Faren ble vel faktisk frikjent, uten at jeg vet om det ble anket noe mer i etterkant, men det er rimelig åpenbart at han er et godt argument for at man burde innføre et barnesertifikat eller lignende.

Selv om jeg vet at jeg sikkert ikke burde ta innover meg slike saker, så føler jeg på en måte at man plikter litt å faktisk lese om det, og på en rar indirekte måte bry seg.