Sted: I hjemmet.
Til stede: haugesund mannen.
Dosering: ca. 70 mg til sammen.
Inntaks metode: Først en joint, 30 mg også 40 mg i vaporizer.


Jeg hadde tenkt å la dette være et svar i DMT tråden til xtapolacetl, men etter å ha skrevet litt utviklet det seg til å bli en triprapport og ville ikke ta opp plass i hans tråd, derfor postet jeg den på nytt her.
Først og fremst må jeg si at det var en fantastisk rapport xtaplapcetl. Utrolig bra skildret og jeg kjente meg godt igjen i det du beskriver. -> http://freakforum.nu/forum/showthread.php?t=129471 -< xtapolacetl's rapport.

Jeg hadde selv en prøve tur med n,n-DMT for en liten stund siden og måten du beskriver opplevelsen på i form av følelser og starten på det visuelle, føler jeg har en god del likhetstrekk med det jeg opplevde . Dagen før hadde jeg inntatt LSD og fleinsopp, og følte at jeg skulle ta DMT som en "avsluttning" på en liten pause fra psykadelia for en periode. Hvorvidt dette påvirket DMT opplevelsen min vet jeg ikke. Men jeg har inntatt n,n DMT tidligere i større doser, men alikevel ikke fått en slik opplevelse som jeg gjorde denne gangen.
Først som sist kan jeg bare starte med å si at jeg på ingen måte klarer å skildre min opplevelse på en skikkelig måte. Det være seg dysleksi og ikke minst mangel på ord som i det heletatt kan beskrive en slik opplevelse.

Jeg røykte først en joint med n,n-DMT ca. (30mg), der planen var at det egentlig skulle bli med det. Men da jeg først hadde røyka det på den måten og fikk en såpass overaskende kraftig effekt av det, fant jeg frem vaporizeren og fyllte opp ca. 40 mg.
En kompis av meg fyrte for meg og jeg innhalerte røyken uten noe som helst problem. Tidligere har jeg hatt problemer med en svie i halsen der den har hatt en tendens til å si *STOPP*, mens denne gangen gikk det ned som "fløte". Jeg tok ètt stort trekk, holdt det inne, for så å blåse ut - der jeg allerede da kjente ganske på effekten stoffet gav meg. Jeg måtte tvinge meg selv til å ta et trekk til, før det bare sa "*bam*".
Følelsen av å bli lammet/stein tung i kroppen kom umiddelbart og blå rutete fraktaler sildret nedover i spiraller med ca. 5-10 cm avstand fra hverandre. Første tanken min var mer eller mindre *FUCK*!, der jeg måtte ta meg selv i være rolig og bare legge meg ned med det samme. Alle bevegelsene mine gikk i slowmotion og jeg la meg godt til rette på sofaen mens jeg lukket øynene.

Det første jeg ser er et sammensurium av av farger, som om noen hadde tilgang til alle verdens mest klare og intense (malings)farger og splæsjet det utover "synet mitt". Dette begynner raskt å ta form til noe som kan ligne en fontene laget av alle disse fargene, bare at det i stedet for vann som sto å sprutet opp fra fontenen var det masse armer og hender i forskjellige størrelser som på en snodig måte kunne se ut til å vinke til meg. Det var også en klar og tydelig regnbue over hele synsfeltet mitt , der jeg husker at jeg tenkte noe wierd som > 'YES' nå kan jeg klart å tydelig se konturen som skiller fargene som er i regnbuen. < (?!)
Det var som en tredoblet Carebears regnbue der jeg kunne se et klart og tydelig skille mellom hver farge ringer. Eneste jeg kan forklare det som er som å se en 3D animasjonsfilm med 3D briller.

Den farge sprudlende fontenen vinket fremdeles til meg, der det med et kom inn en skikkelse som jeg oppfattet som et kvinnelig vesen.
Hun kom på en måte på et slags rullebånd (typ. flyplass rullebånd) inn på skrå fra venstre mot høyre side av synsfeltet mitt. I begynnelsen kunne jeg bare se konturen av en blå aktig kvinne skikkelse som mer eller mindre så veldig digital ut, men etterhvert hvor jeg slappet av ble det til en kliss lik levende kvinne skikkelse som viste meg vei inn på et kjøkken.
Jeg skvatt til, ettersom det jeg hadde opplevd frem til da kun kan beskrives som "digitalt formet", dog med verdens beste grafikk ever.
I det 'CEV' gikk fra å være digitalt til en "virkelig hendelse" ble jeg nødt til å åpne øynene. Igjen var verden veldig dissosiativ med en haug med farger og fraktaler som sildret nedover formet som lange strimler av DNA molekylet.
Jeg syntes det var mer behagelig å ha øynene igjen og kom raskt tilbake til dette kjøkkenet.
Regnbuen var nå forsvunnet, men fontenen og selve kjøkkenet var mer klart og tydelig, dog denne skikkelsen hadde trukket seg litt mer tilbake. Jeg oppfattet henne som hyggelig, men også litt "små ertete". Som om hun prøvde å irritere meg , men på en god måte - (Nei, det går ikke ann å forklare med ord.) Tankene mine var relativt klare og jeg husker stort sett alt jeg tenkte under opplevelsen. Det som ødelagte litt for meg var at jeg ikke kunne høre eller kjenne om jeg selv pustet, så det gjorde at jeg anstrengte meg litt og brukte litt tid til å kjenne etter om jeg virkelig pustet. Tankene rundt grunnen for at jeg ikke pustet, var ikke fordi jeg ikke klarte å puste. Men fordi jeg flere ganger tok meg selv i å holde pusten, f.eks som man gjør i en berg og dalbane der man gjerne holder pusten og/eller glemmer å puste inn/ut på det mest intense.

Dette førte som sagt til en engstelse som gjorde at jeg ikke helt klarte å holde fokus inne i den andre dimensjonen.
Da jeg etter en liten stund klarte å tenke rasjonelt og fikk inn i hodet at jeg selfølgelig pustet, klarte jeg igjen å fokusere på denne hendelesen som fant sted rett under øyelokkene mine. Denne kvinnelige skikkelsen viste seg alltid først i en digital form. Hun var metallisk blå og jeg så konturer av bryster og kvinnelige lår. Selve ansiktet og håret var veldig vanskelig å få tak på. Det var på en måte som om jeg ble blendet av synet og kan på ingen måte sammenligne denne skikkelsen med noen andre jeg har møtt mtp. bekjentskap/filmer/tv-serier osv.
Da jeg igjen klarte å slappe av så *flashet* hele denne "scenen" fra å gå fra å være en digital verden til å utspille seg til en "ekte" hendelse der jeg følte jeg var på besøk hos denne skikkelsen. Jeg var bare tilstede i hennes dimensjon der det kunne virke som om hun på en eller annen måte inviterte meg inn på kjøkkenet hennes ved å veive med ene armen i rettning kjøkkenet. Igjen ble jeg såpass satt ut at jeg skvatt og hun ble med ett til en digital blå metallisk kvinne skikkelse igjen.
Dette skjedde en gang til, men alikevel var det ingen hint eller skille mellom når skikkelsen gikk fra *KNIPS* å være digital til *VIPS* å bli et klin ekte vesen som lignet på en slags menneske aktig skapning på en prikk. Dette gjorde også at jeg skvatt litt og følte at det ødelagte litt for meg selv.
Jeg fikk på en måte følelse av at hun testet ut min frykt og det kunne også til tider se ut som hun fikk en glede av dette i form av at hun syntes det var morsomt.
Etter det tredje *flashet* begynte ting å roe seg ganske betraktelig, CEV var mer eller mindre borte og mens det visuelle forsatt satt igjen med åpne øyne. Alt rundt meg syntes å være mye klarere og øynene hadde en tendens til å ha et slags gult, men klart skjær/filter over seg.

Å beskrive bodyload under opplevelsen er vanskelig fordi jeg ikke kan huske å ha kjent så mye etter. I det jeg blåste ut røyken kan det føles litt som en stein følelse, dog veldig vanskelig å beskrive. Det er en slags utrygg , men allikevel trygg følelse. Blanding mellom panikk og tilfredsstillese. Dog, dette er kun i det jeg blåser ut røyken og må samle tankene for å tenke klart nok til å bare legge seg ned. Det burde jo i og for seg være en enkel sak, men jeg ble så satt ut at det tok meg ca 30.sek på å gå fra sittende til liggende stilling.
Når den mest intense delen var over og jeg hadde åpnet øynene satt jeg for det meste å lo og prøvde å samle tankene. Det tar en god stund å fordøye opplevelsene og jo mer jeg har tenkt på det , jo mer har jeg klart å huske og komme på. Men å føre dette ned på "papir" er så og si umulig.
DMT kan ikke sammenlignes med noen andre stoff i det heletatt. Ikke det visuelle, ikke følelsen i kroppen. Alle farger og former er så mye mer klare, detaljerte og mer fargerik enn noen andre stoff alene eller også mtp. forskjellige komboer jeg har kjørt.

DMT er det stoffet som har fått meg til å tenke og filosofere mest, noen gang. Da både under og etter men spesielt etter turen. Det er så intenst, EKTE, wierd, skummelt, men allikevel trygt, varmt og kjært.