Hvilken: "Sibirsk oppdragelse" av Nicolai Lilin.

Hva: Selvbiografi/oppveksskildring fra den russiske mafiaen.

Hvorfor: Fikk den av en kamerat som mente jeg burde lese den. Han har så langt aldri sviktet, så jeg leste den med stor iver.

Hvordan: Historien er veldig subjektivt fortalt og det fremkommer tydelig at han pynter litt på virkeligheten her og der. Dessuten må jeg innrømme at han tidvis glorifiserer sin egen klan på bekostning av andres, samtidig som jeg ikke helt kjøper hans uttrykte ambivalens. Jeg vil likevel si at dette var en spennende bok som ga et verdifullt innblikk i et parallellt samfunn. Selv om alt ikke skulle være 100% sant og noen av historiene blir litt i overkant, så er det gjenværende mer enn nok til å virke forstemmende. I tillegg var det interessant å lære mer om det kulturelle samholdet deres, hvilken rolle religion og overtro spiller, og hvordan samfunnet deres rett og slett var organisert. De mange anekdotene hvor han selv spiller en underordnet rolle var særs besnærende, og dialogene inneholdt mange gullkorn. Språket er enkelt, men godt.