Du snakker om et behov for mer konkret bevisførsel, og det er det alltid et behov for. Men det legges frem som om det ikke aktivt er noe man forsker på, og det er langt fra tilfellet. Jeg er selv med i et prosjekt som skal gjennomgå hjernen min etter min død. Jeg har også avlagt DNA-prøver som aktivt brukes i to større forskningsprosjekter, ett i Europa og ett i Norden. Det er en kontinuerlig oppfølgning fra helsevesenet.

Nesten all nevropsykologi kan angripes for samme mangel på konkrete bevis. I mange tilfeller er det ikke noen etisk forsvarlige måter å forske på dette, det beste vi har basert på tilbakemeldinger fra pasienter. Prøve og feile. Etter som vår forståelse, eller tolkning, av nevropsykologi har blitt bedre så har også diagnosene blitt snevre. Men det har også ført til at vi har fått flere diagnoser, som også gir oss bedre verktøy for ikke-medisiniell behandling. Nesten uten unntak har en diagnose forsvunnet, den har heller blitt splittet opp i mer presise diagnoser.

Jeg tror ikke det er et ønske blant leger og psykiatere å behandle f.eks. ADHD med medisiner, men når man ser på effekten av det og hvor hardt disse kan ha strevet i store deler av livet, så er det også være vanskelig å ikke tilby det. Med unntak av små barn, er det i all hovedsak noe man frivillig gjør. Jeg kjenner ikke mange med diagnosen som liker følelsen av medisinen, og hvis det hadde vært reelle alternativer så hadde man brukt det. Livskvalitet er veldig viktig, det er en helhetsvurdering om skadene av medisinering og andre bivirkninger.

Nå vet jeg ikke hvordan det er med Finland, men i Frankrike er det ikke praktisk mulig å få diagnosen, som fører til store mørketall hvor folk reiser over grensen til Tyskland for det. Det har følgelig effekten av at det er enormt vanskelig å vokse opp i Frankrike med det som ville åpenbart innfridd dagens krav til diagnose, men enten ikke har resursene for å oppsøke lege i et annet land eller holdes tilbake av f.eks. stigmatisering. Du trenger ikke å gå langt på Internett for å lese om akkurat det, så hvis argumentasjonsrekken din baserer seg på Frankrike så anbefaler jeg deg sterkt å lese deg opp på akkurat det.

Det tar et sted mellom 2-3 år å stille en diagnose i voksen alder, bl.a. fordi man prøver ut ikke-medikamentiell behandling.