Enig: "the hard problem" er uløselig, vel og merke når dualismen er nedlagt i selve spørsmålsstillingen. Når man som f.eks. Chalmers forutsetter den fra begynnelsen av i undersøkelsene sine (hvis han da gjør dette - jeg har ikke lest Chalmers siden jeg studerte filosofi ved universitetet for mange år siden), vil man alltid på ett eller annet nivå i forklaringsprosessen bli konfrontert med uforeneligheten av to grunnleggende substanser, hvis natur i fra starten av er postulert som radikalt forskjellige og derfor inkompatible. Hvordan kan en ikke-lokalisert tanke oppstå fra mikropartiklers romlig lokaliserte organisasjon? Hvor er berøringspunktet mellom Descartes res extensa og res cogitans? Hvordan kan noe spatialt interagere med noe som ikke har romlig utstrekning? Det er en umulighet; kausale forklaringer forutsetter en berøringsflate i tid og rom.

Mitt inntrykk er at de fleste mystikere, snarere enn å avvise vitenskapelige forklaringer, slik du hevder, relativiserer dem, hvis de da ikke tilhører en viss type dogmatiske New Agere, som jo egentlig ikke er genuine mystikere, men trosreligiøse, i likhet med f.eks. (de fleste) kristne. Hvis man maler med bred pensel, kunne man forøvrig godt innlemme mange av de mest prominente skikkelsene fra vitenskapshistorien i kategorien "mystikere", f.eks. Newton, Descartes, Schrødinger og Einstein, hvilket jo viser at mystisisme ikke nødvendigvis er inkompatibel med et vitenskapelig orientert sinn, og at de to betraktningsmåtene snarere er komplementære enn rent kontradiktoriske.

Forøvrig kommer jo mystikere i alle slags varianter, og systemene deres er ofte like divergerende som blant filosofene (som jo også er en slags mystikere): Nietzsche deklamerte Guds død, mens Teresa Avlia hadde sex med "Ham" (eller i det minste englene hans). (Noen vil sikkert protestere mot å kalle Nietzsche mystiker, men her er jeg i så fall dypt uenig.)

Hvorfor tror du ikke at vi kommer til å uttenke andre forklaringer enn den der bevissthet ("følelsen av aktivitet i hjernen" som du definerer den) på mirakuløst vis springer opp fra en bestemt organisasjon i neuronene, når det jo allerede finnes andre? Det er eksempelvis fullt mulig å se bevissthet som "primærstoff" i universet, og så betrakte tilstander i hjernen (og alle andre fenomener) som en projeksjon av den. De målte korrelasjonene mellom våre opplevelser og aktivitet i neuroner, ville under denne synsvinkelen være de samme; alt vi gjør er å snu situasjonen på hodet. Det finnes ingenting i vitenskapen som "motbeviser" en slik alternativ måte å se tingene på, ettersom overveielser omkring bevissthet ikke er vitenskapelige, men metafysiske.