Da jeg var litt over tjue og stod parkert vindu mot vindu på en lokal bensinstasjon en gang, kom det en kar å banka på ruta og ba meg komme ut av bilen. Gjennom kroppsspråk skjønte jeg at han ikke akkurat ønsket en klem. Jeg kjente til fyren; han var en del eldre og var i mye av det samme miljøet som meg. Selv om jeg anså meg selv som en tulling på den tiden der, visste jeg at han var virkelig en av de du ikke ønsket bråk med.

Han bad meg bli med litt lengre bort i veien, åpenbart vekk fra kameraene. Må ærlig innrømme at pulsen var rimelig høy akkurat da. Det hele endte med et alvorsord og en liten bitch-slap. Det viste seg i ettertid å være en misforståelse og han beklaget seg, men må innrømme at det der og da var en skremmende opplevelse. Trodde jeg skulle få alvorlig grisejuling.

En annen gang ble det en del spenning mellom meg og en annen kar, vi begge var i et belastet miljø. Han sendte et bilde av en pistol og skrev at han skulle fylle hodet mitt med kuler.

Der og da lo jeg bare av det, tenkte at han hadde det bare i kjeften uansett. Underbevisstheten min derimot, den reagerte annerledes. De neste 4-5 nettene bråvåknet jeg helt svett, med mareritt og søvnparalyse av at han hadde tatt seg inn i huset mitt og stod over meg når jeg våknet.

Søvnparalysen gjorde at han snakket til meg før han slo meg flere ganger med balltre, og han hadde pistolen med seg. Jeg greide da ikke å bevege meg og våknet av at jeg brølte.

Jeg opplevde det ikke som skummelt i våken tilstand, men de marerittene var svært ubehagelige. Var alvorlig glad da det gav seg, jeg var et øyeblikk usikker på hva jeg måtte gjøre for å få bukt med dette dersom det fortsatte.