Jeg syns det var tøft av din mor å ta den tonen. Det hadde aldri jeg klart å si til min sønn om jeg hadde en! Ho kunne gradvis vendt deg til å bli mer voksen, ikke sparke deg ut av redet. Men jeg kjenner jo ikke hele historien, snarere det motsatte.

Men men, nå har du noen valg.

1) Ta mot til deg og ta en samtale med din mor. Diskuter med ho det jeg nevnte om at du syns det var hardt gjort av henne å ta den tonen mot deg. Si deg villig til å ta litt mer ansvar i huset og møt ho på halvveien. Det er flott at du skriver du har vært på dataen i rommet. Det er ikke bare din skyld at ting er som det er. Foreldre skal være aktive og dra deg med på aktiviteter og sette grenser. Men den diskusjonen bør du ikke ta med ho akkurat nå.

Men nå er det din tur til å sette dine egne grenser. Vis din mor at din grense ble overtrådd, men at du er villig til å flytte den.

2) Du kan velge å lystre din mor og flytte ut. Da må du bare ha ett eneste fokus, og det er å bedre deg selv, så du kan få deg en jobb. Det er ingen annen utvei ... da må du forsørge deg selv... Det er den harde sannhet. Men husk at livet er et eventyr, det er en million ting du kan lære deg og ha det gøy på veien med!

3) Å belage deg på et liv hos NAV, kan virke, men da vil du møte svært mange problemer i det sosiale-, yrkes-, og det økonomiske liv. Det bør du ikke belage deg på. Jeg ville valgt det som en midlertidig løsning, siden du nå har blitt kastet ut med tvang.

Utover dette er det ikke mange valg. Ingenting annet er bærekraftig. Jeg ønsker deg lykke til. Du tok et bra steg ved å rekke ut en hånd her.